Enten eller – eller både og?

Beauvoir møter Darwin er tittelen på et innlegg på Salongen – Nettstedet for filosofi og idéhistorie. Tone Bleie ønsker å lese «Det annet kjønn» av Simone Beauvoir med Darwinistiske briller. Et hovedtema er «kjønnsforskningens blanding av motvilje mot og mangel på interesse for biologien og naturvitenskapen» for å sitere Klassekampens omtale av Tone Bleies tanker.

De fleste har vel vært vitne til diskusjoner om kjønnsforskjeller skyldes arv eller miljø. Responsen på programmet Hjernevask tyder ihvertfall på at spørsmålet engasjerer mange. Mye kunne vært sagt om selve programmet, om hvordan ulike forskere ble presentert, klippet osv., og mye ble sagt…
Det som ville vært langt mer interessant enn å stille spørsmål om enten eller var om en tok som utgangspunkt et både og. Alt tyder på at både arv og miljø har betydning for kjønnsforskjeller. Ulike forskningsmiljøer kommer frem til ulike resultater. Skal vi da stille spørsmål om hvem som har rett og ikke? F.eks. hadde forskningsmagasinet Apollon (UiO) i sitt temanummer om Kvinner, et interessant innlegg: Seks ulike forskere gir svar: Hva er en kvinne?. Forskerne kom fra ulike fag, nærmere bestemt biologi, sosiologi, lingvistikk, hjerneforskning, filosofi og psykologi. Alle fikk de samme syv spørsmålene. Svarene var rimeligvis forskjellige. Hvorfor? Jo, fordi de studerer forskjellige aspekter ved det å være menneske i verden.
Vi kan ikke si at en av dem har rett, mens de andre tar feil. Vi kan derimot stille spørsmål om hvilken relevans de ulike svarene har. På hvilke arenaer i menneskenes liv har biologien en viktig betydning, på hvilke trenger vi sosiologiens briller, osv.

Å utvikle godt tverrfaglig samarbeid tror jeg kan bidra til bedre å se de ulike fags grenser. Samarbeid i bred forstand burde være i alles interesse. (Dessverre legger ofte strukturelle rammer opp til konkurranse mellom miljøene i stedet. Men det får bli tema for et annet innlegg…)

Så i en slik sammenheng: Ja til både og!

Publisert i Tanker i tiden.... | 2 kommentarer

Veien videre fra DIKULT110

Det har vært et særdeles lærerikt og givende kurs. Fra å ha en svært begrenset erfaring i den sosiale medieverdenen, føler jeg at jeg nå har rimelig god oversikt over både form og innhold i de mest brukte sosiale mediene. Særlig har jeg hatt stor glede av å bli bedre kjent med fenomenet blogging. Både lesing, deltaking i diskusjon, kommentering og skriving av egne innlegg har vært en berikende opplevelse. Dette er noe jeg helt klart kommer til å ta med meg videre i livet.

Jeg har i et par av de tidligere innleggene (Tanker om offentlig- vs privatsfæren, del 1 og Smådrypp fra DIKULT110-kurset) vært inne på forskjellene mellom det å være sosial i sosiale medier og det å være sosial i den fysiske verden ved at en møter andre mennesker ansikt til ansikt. At det er forskjeller er det liten tvil om. Hvordan disse kan forstås og hvilken betydning de har, vil nok være spørsmål jeg kommer til å ta med meg videre. En ting som ihvertfall er sikkert, er at sosiale medier er glimrende for folk som av ulike grunner har problemer med å bevege seg ute i verden. Egentlig en ganske kul tanke for en som har passert de femti. 🙂

Tittelen Tanker om offentlig- vs privatsfæren, del 1 indikerer at det minst må komme en del til. Forholdet mellom det offentlige og det private har lenge vært innen mine interessefelt. Hva definerer egentlig folk som privat i dag? Hva mener de tilhører det offentlige? Hvilke tanker er private? Og omfatter det private bare den enkelte eller også hans/hennes nærmeste familie og/eller venner? Hva er forholdet mellom det private i sosiale medier og i den fysiske verden? M.a.o. mye spennende å tenke næremer over. Og helt sikkert stoff for minst en del 2 også.

Jeg pleier tidvis snakke om at «virkeligheten vokser ut av sine begreper». Med det mener jeg at de begrepene som vi bruker for å beskrive den verden vi lever i ikke lenger fungerer like bra. Virkeligheten har forandret seg ganske så mye siden mange av dagens begreper ble dannet/konstruert. For å forstå enkelte sider av dagens virkelighet tror jeg rett og slett at vi trenger nye begreper som fanger inn «det nye».

Som studieveileder ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudier, har jeg også vært opptatt av å få fagene filosofi og idéhistorie ut i sosiale medier. Så langt har det resultert i innlegget Strategi for å lage Facebookside for filosofi og idéhistorie ved UiB, del 1 og Facebooksiden Filosofi og idéhistorie ved Universitetet i Bergen.
I tråd med strategiplanen vil det bli jobbet med å skrive kursbeskrivelser for de ulike emnene våre. Disse vil bli lagt ut på hjemmesidene våre og også annonsert via Facebook. Vi har sendt ut mail til studentene hvor vi bl.a. ber dem komme med innspill til strategiplanen.
Vi diskuterer også hvordan vi skal integrere blogger i instituttets sosiale medienettverk. Mest sannsynlig vil vi opprette en student- og en ansattblogg knyttet til UiBs bloggtjeneste. Fra disse kan vi lenke opp henholdsvis studenters og ansattes egne blogger (selvsagt ingen tvang).
Vi har heller ikke glemt Twitter, men vi avventer det til vi har fått på plass bloggene. På Facebooksiden annonserer vi ulike arrangementer god tid i forveien. Tanken er å bruke Twitter bl.a. til å sende ut påminnelser om arrangement dagen før de går av stabelen. Vi kommer også til å legge ut en del bilder på Facebook, bl.a. fra semesterstartdager, studieturer, ulike tilstelninger o.l.
Instituttet kommer også til å jobbe videre med profileringen i sosiale medier. I utgangspunktet var strategien rettet mot å øke rekrutteringen til fagene. Den beste måten å gjøre det på er å synliggjøre mangfoldet i fagene våre. Og ikke minst fagenes relevans for verden utenfor universitetet. I den forbindelse har vi også tenkt å trekke inn uteksaminerte masterstudenter som kan si noe om hvordan de har brukt fagene i sine nåværende yrker. Jeg tror f.eks. det kan være interessant for potensielle studenter å se at vi finner folk med mastergrad i filosofi i så ulike yrker som redaktører både for tidsskrifter og i aviser, som konsulenter, rådgivere og direktører innen det offentlige, som kommunikasjonsrådgivere innen det private næringsliv og i ulike deler av kunstlivet. Dette vil samtidig gjøre sidene relevante for flere enn vordende studenter. Vi får en bedre profilering av fagene utenfor universitetetsmiljøet mer generelt, noe som også ligger innenfor hva FoF vil satse på fremover.

Helt til slutt vil jeg takke for meg som student på Digital kultur og ønske alle mine medstudenter og lærere lykke til på ferden videre!

Publisert i Sosiale medier | Legg igjen en kommentar

Smådrypp fra DIKULT110-kurset

I dette innlegget vil jeg ta opp og diskutere noen utvalgte punkter fra forelesningene i DIKULT110.

Første punkt er knyttet til Retningslinjer for NetCom i sosiale medier (Øyvind Vederhus) Februar 2009.
Retningslinjene er lagt ut på slideshare, sammen med en rekke andre lignende retningslinjer og strategier. Bl.a. finner vi Rammeverk og kjøreregler for sosiale medier i EEF (EEF står for Eksportutvalget for fisk). Her fant jeg en litt anderledes men interessant definisjon av sosiale medier:
«En relativt ny kommunikasjonsform som befinner seg i skjæringspunktet mellom det offentlige og det private. Innholdet er brukerstyrt. Rolleavklaring og kjøreregler i forhold til jobb/privat er dynamiske og krevende å fastsette.»

Definisjonen er interessant fordi den tar opp i seg hvordan sosiale medier tilslører tidligere adskilte områder som det offentlige til forskjell fra det private og jobb- til forskjell fra privatliv.
Den er også interessant fordi den tar opp i seg sosiale mediers dynamiske karakter. Vi er inne på et område i voldsom utvikling, noe som igjen gjør det vanskelig å gi klare definisjoner av hva noe er. En definisjon som gjelder den ene dagen er gjerne foreldet den neste. EEF søker i sine kjøreregler å ta høyde for nettopp dette.
Når det gjelder forholdet mellom det offentlige og det private, så har jeg i et tidligere innlegg Tanker om offentlighets- vs privatsfæren, del 1 sett litt på hvordan Hannah Arendts analyser av de to sfærene kan danne utgangspunkt for en mulig tilnærming til problematikken.

Sosiale medier – leketøy eller arbeidsverktøy, et innlegg på Manifestasjon 28.09.2010 skrevet av Janicke Husevåg, konsulent digitale media HK Rekalmebyrå er en av presentasjonene som gir mange gode tips når det gjelder sosiale medier. Hun tar opp alt fra planleggingsfasen til full realisering. 
Alt i alt er det mye bra å hente i mange av presentasjonene som ulike bedrifter, konsulenter, rådgivere etc. har lagt ut på slideshare. Og jeg må igjen berømme den delingsviljen som er rådende innen mye av en digitale kulturen. Jeg kom forøvrig over en litt interessant blogg på min nettvandring Digital kultur – en fagblogg.  Den har mye interessant info om den digitale kulturs historie (savner dog en indexliste over blogginnleggene…).

‘Personlity’, ‘frequency’ og ‘brevity’ er tre kjøreregler for bloggere. Den første passer meg utmeket (har alltid hatt en motstand mot formell språkføring – den blir ofte unødvendig kjedelig, omstendelig og distanserende). Den andre vil nok tidvis kunne lide under et visst tidspress….. Den tredje prøver jeg stadig å forbedre meg på 🙂

I innlegget Sosiale medier – en renessanse for gonzo-journalistikken? har jeg en betrakninger rundt dette med personlig stil. Det at en personlig stil i manges øyne øker et innleggs troverdighet finner jeg særlig interessant. Samtidig forventer leserne at bloggere er ærlige i det de skriver. Det tyder på at personlig integritet blir satt i høysetet, ihvertfall innen bloggverdenen. Motsetningen til integritet er for meg hykleri. Hannah Arendts beskrivelse av hykleri i boken On Revolution (kap. 2) uttrykker dette på en svært god måte:
«What makes it so plausible to assume that hypocrisy is the vice of vices is that integrity can indeed exist under the cover og all other vices except this one. Only crime and the criminal, it is true, confront us with the peplexity of radical evil; but only the hypocrite is really rotten to the core.»

Mye kunne vært sagt om dette temaet. Her skal jeg nøye meg med å antyde at det i denne tenkemåten ligger en kime til en fundamental kritikk av det menneskesynet som gjennomsyrer de rådende økonomiske teorier. Også innen dette feltet har Hannah Arendt sagt noen kloke ord (hentet fra den norske oversettelsen av Vita Activa, s. 56):
«Økonomiske teorier kunne først gjøre krav på vitenskapelighet når samfunnet hadde trumfet igjennom en enhetlig adferd, med former man så kunne undersøke og systematisere, fordi alle uregelmessigheter nå kunne bokføres som avvik fra en samfunnsnorm og derfor regnes som asosiale eller anormale.»
Spørsmålet er: Er økonomi, eller mer korrekt, kan økonomi være, en vitenskap gitt de gjenstander den forholder seg til? Igjen vil jeg henvise til Arendt. Denne gang når hun henviser til den svenske (sosial)økonomen Gunnar Myrdal (Vita Activa: det virksomme liv, fotnote 62, s 340):
«Myrdal påviser at nasjonaløkonomi bare kan være en vitenskap dersom man antar at samfunnet som helhet beherskes av én eneste interesse. Bak den liberale forutsetningen om interessenes harmoni står alltid den «kommunistiske fiksjonen» om én eneste grunninteresse, som vi kan kjenne igjen i slike vanlige begreper som «allmenn velferd» og «Commonwealth». Den liberale økonomien har altså bestandig fulgt et «kommunistisk» ideal, nemlig «samfunnets interesse overhodet».»

Et annet viktig punkt er å være en smule varsom før en publiserer noe i det offentlige rom. Dette gjelder forsåvidt alle former for offentlige publikasjoner, også avisinnlegg o.l. Det som gjør verdensveven og ulike sosiale medier litt mer skumle er enkelheten. Bare et tastetrykk skiller et innlegg fra å være privat til å bli offentlig. M.a.o. kan det være lurt å passe godt på hvilke taster en er borti og ikke…. Drittungesaken – eller hvordan en gymnasiast kan sette dagsorden viser hvor ille det kan gå om en er for kjapp i avtrekkeren.

Etikk er et annet sentralt område når det gjelder bruken av sosiale medier. Etikk har vært og er fortsatt i seg selv gjenstand for mang en diskusjon. I denne sammenhengen er etikk først og fremst knyttet til spørsmålet: Hva vil du og hva bør du avsløre? Det gjelder både hva du legger ut av informasjon om deg selv og hva du skriver om andre. Carpe diems innlegg Digital mobbing og «bruk hue» tar opp noen viktige problemer i dette feltet.

Jill Walker Rettberg var også inne på det faktum at ungdom i dag læres opp til at det er greit å være overvåket. Noen av spørsmålene som da melder seg i mitt hode er: Hva gjør en slik innstilling med hvordan en oppfører seg i verden? Har ungdom et klart skille mellom hvilke deler av livet det er greit blir overvåket og hvilke deler det ikke er greit? Eller lever de et liv mer eller mindre uten privatliv? Har de noe skille mellom det private og det intime? Hva går i så tilfelle dette skillet ut på? Hva er det negative ved at de synes det er greit å bli overvåket og hva er eventuelt det positive? Hvordan fungere en slik innstilling i forhold til konflikter o.l.?

Avslutningsvis skal jeg kort si litt om fenomenet ‘lurker’.
Jacob Nielsens artikkel Partisipation, Inequality: Encouraging More Users to Contribute har noen interessante tall på og betraktninger rundt dette (selv om de kanskje er litt vel gamle til å si noe sikkert om dagens situasjon).
At det fortsatt er mange ‘lurkers’ er rimelig å anta. Men er dette et stort problem, og i så tilfelle hvorfor? Spørsmålet er om en også ønsker lesere, ikke bare bidragsytere. I og med at vi snakker om «sosiale medier», så ligger det et element av og muligens også en forventning om gjensidighet her.
Vi kjenner godt til at i de fleste sosiale møter i den virkelige verden, er enkelte langt mer taleføre enn andre. Noen kaster seg inn i de fleste diskusjoner med stor iver og glød. Andre er langt mer tilbaketrukne og enkelte rett og slett ganske tause. Det kan være mange grunner til dette. Noen er ganske enkelt mer snakkesalige enn andre. Noen trenger litt tid for å tenke gjennom ting før de kan kaste seg ut i diskusjonen, osv..

I Norsk Riksmålsordbok defineres sosial slik: «som er anlagt for, skikket for liv i samfund, ell. i selskap med andre; selskapelig». Mine avsluttende spørsmål er: Hvilken form for sosialitet snakker vi om når den ikke innebærer kroppslige møter? Hvilken forskjell gjør det om kroppen er med på våre møter og ikke? Er det egentlig snakk om to fundamentalt forskjellig former for sosialitet? Den ene i en digital verden, den andre i den virkelige verden (om en kan bruke et slikt uttrykke) hvor hele kroppen er med.

Publisert i Sosiale medier | 1 kommentar

Når anonymiteten er eneste garanti for overlevelse

Vegard sitt innlegg Anonymitet og seriøsitet? ga inspirasjon til å skrive mer om dette, etter min mening, svært interessante temaet.
Jeg tror ganske så sikkert at seriøsitet ikke er mindre aktuelt for anonyme nettdebatanter enn for de som opptrer med fullt navn. Kristine Ask kommer bl.a. inn på behovet for anonymitet i forhold til fremtidige ansettelser i artikkelen Nettsamfunn er ikke «vill vest» som Vegard refererer til. Så lenge det ikke alltid er slik at en kan velge og vrake i jobbtilbud, så er slike betraktninger viktige. Dooce, som Jill Walker Rettberg, omtaler i boken Blogging (s. 9…), viser jo at det også er mulig å bli sparket fra en stilling på grunn av ting en skriver i bloggen sin. For Dooce var nok ikke det så ille, gitt at hun mislikte jobben sterkt og i etterkant faktisk har kunnet ha blogging som jobb 🙂 Til tross for egen suksess advarer hun folk mot å skrive negativt om sin arbeidsgiver i offentlige fora.

Fokuset mitt i dette innlegget er knyttet til ingressen i Kristine Asks Dagbladinnlegg: «I anonymitet ligger frihet og demokratisering. Så hvorfor gir vi så lett slipp på den når vi går på nettet? Hvorfor setter vi den opp som en kontrast til god debatt?»

Det er først og fremst ordene «frihet» og «demokratisering» som fanget min oppmerksomhet. Tankene mine gikk tilbake til  Rohan Jayasekera  innlegg om “New Media – Tools for Empowering Citizens?” på CMI (Chr. Michelsens Institute) 17. september i år. Da beveger vi oss samtidig fra Norge og over til ikke-demokratiske land. Kritikere av bestående regimer i disse landene står overfor helt andre problemer enn det vi gjør her til lands. Et blikk på siden Index on Censorship – Britain’s leading organisation promoting freedom of expression antyder litt om hvilke. Under slike forhold er anonymitet ofte et spørsmål om liv eller død.

Ledere for korrupte og/eller undertrykkende regimer er ikke særlig glad i Internett, nettopp fordi det er så vanskelig å kontrollere. Men det medfører at de også gjør alt de kan for å finne ut hvem som har skrevet hva i dette mediet. I slike sammenhenger hjelper det ikke så mye å bare lage seg et alias for å være anonym. For som Rohan Jayasekera var inne på i sitt innlegg, så er det så å si alltid mulig å finne ut hvem som er hvem på internettet. Å bruke ulike koder e.l. for å være anonym medfører ingen sikkerhet.

Samtidig er internett et fryktet sted for mange regjeringer, også for land som regnes som demokratiske. Bare tenk på bekymringene WikiLeaks har påført mange av våre vestlige regjerings- og militærfolk. Krigen mot informasjon har vist seg å være svært vanskelig å håndtere. Det kan nok være på både godt og vondt, men mest på godt tror jeg. En tro som henger sammen med min optimisme knyttet til den rausheten og viljen til å dele som preger deler av vår digitaliserte verden (og som jeg skriver mer om i innlegget Borgerlønn – en løsning for mange av vår tids kriser).

Langt på vei ser det ut til at myndigheter som ønsker å ha kontroll over nettet frykter at de ikke klarer dette, mens de som er avhengige av å være anonyme frykter for at deres identitet blir avslørt. Haystack er et prosjekt som ønsket å sikre iranske folk anonymitet når de ytrert seg kritisk mot rådende regime. Men som Jayasehera retorisk spurte i sitt innlegg på CMI: «But, is it safe?» Kan folk stole på Haystack og lignende organisasjoner i den grad at de kan sette sine liv på spill? Hva med de som har opprettet Haystack, var de til å stole på? Kan vi være sikre på at ikke folk fra det iranske regimet har klart å plassere inn dobbeltagenter blant kodeutviklerne? Det trengs tross alt en god del folk for å utvikle nye datasystemer. Dermed er også hele prosjektet i fare. Meldingen som møter oss når vi går inn på siden i dag er: «We have halted ongoing testing of Haystack in Iran pending a security review. If you have a copy of the test program, please refrain from using it». I tillegg til engelsk er meldingen også lagt ut på fransk og arabisk.

Jayasehera stilte også spørsmål ved hvordan dette fungerer i demokratiske land. Hans viktigste råd til enhver som publiserer i ulike sosiale medier: Husk at alle har like god tilgang til internett enten de kommer fra ytterste venstre eller fra ytterste høyre i det politske landskap. Hva vil f.eks. skje om det skulle oppstå en krise? Det er viktig å huske at publisert er publisert for alltid (det gjelder forøvrig også om ting publiseres i de ikke-digiatliserte mediene).

Objektivitet har ofte vært et krav innen journalistiske kretser. En kan ha mange og lange diskusjoner om hva det egentlig vil si å være objektiv i ulike sammenhenger. Men det som Jayasehera så som viktigere og også i de fleste tilfeller svært vanskelig, er verifisering av ulike påstander. Dette blir ikke enklere ved at man i med dagens teknologi faktisk har større muligheter for manipulasjon av f.eks. bilder enn noengang tidligere i historien.

Det er m.a.o. mange hensyn å ta og mye som står på spill for de som lever i en mindre trygg del av verden enn vi gjør.

Publisert i Sosiale medier | Legg igjen en kommentar

Borgerlønn – en løsning for mange av vår tids kriser

Borgerlønn innebærer at alle mennesker i et samfunn har rett til en minsteinntekt. Dette er ingen ny tanke, men kanskje er den i våre dager mer realistisk enn noen gang tidligere. Gjentatte finanskriser har fått mange til å tvile på fortreffeligheten ved dagens økonomiske system.
Vår tid ser ut til å være preget av mange kriser. Dessverre ser det ut til at de fleste tiltak for å løse dagens finanskrise medfører en forsterkning av allerede faretruende miljøproblemer for ikke å snakke om utslettelse av viktige naturressurser. Samtidig blir  arbeidsmarkedet og kapitalmarkedet fremstilt som vår tids hellige kyr.

Konkurranse er drivkraften i systemet. Men denne konkurransementaliteten ser også ut til å bre om seg på flere og flere andre arenaer i samfunnet. Det er imidlertid ikke særlig sunt å berakte sine medmennesker som konkurrenter på alle livets områder. Det fremmer gjerne våre mest egoistiske sider. Den enes død, den andres brød….
Luminias blogginnlegg Konsekvensen av samfunnets konkurransementalitet antyder noe om hvorfor ting er som de er. Her skriver hun bl.a. om konsekvensene av et konkurranseorientert til forskjell fra et samarbeidsorientert verdisyn. Jeg tror hun langt på vei har rett i sine betraktninger.

Økt velstand er en gjennomgående målsetting, enten det er i de mest fattige eller de mest rike deler av verden. Undersøkelser som Velstand gjør oss ikke lykkeligere ser ikke ut til å svekke folks tro på at økt velstand er veien til et bedre liv.
Velstand er knyttet til materielle goder. Men hva skal vi med alle disse tingene? Blir vi noe særlig lykkeligere av dem? Hvorfor sier ingen stopp? Flere og flere undersøkelser viser at sammenhengen mellom økt velstand og økt lykke stopper opp på et ganske lavt velstandsnivå. Hva er det som driver oss?
Som den agnostiker jeg er, ser jeg de ulike religiøse skrifter som litterære verk. Flere av dem fortjener også plass blant de store sådanne. I bibelen finner vi f.eks. følgende visdomsord i Forkynneren 5.9: Den som er glad i penger, får aldri nok av dem, og den som elsker rikdom, får aldri vinning nok. Også dette er tomhet. Mange har nok også hørt uttrykket «Mye vil ha mer». Det stammer etter sigende fra Saxo Grammaticus, en dansk historiker som levde ca 1150-1220. Det ligger mye god innsikt i folkelige ord og uttrykk, særlig de som har overlevd i flere århundrer.

Hva har så dette med sosiale medier å gjøre?

Noe av det som fasinerer meg mest ved sosiale medier er folks vilje til å dele med andre. Det ligger en veldig raushet i dette. Dette preger også mange som jobber med programmering. Se bare alt som legges ut for fritt å kunne benyttes av andre. Denne bloggens eksisten er et eksempel. Her er det ingen konkurransementalitet som rår, tvert imot. Og det er vel ikke særlig tvil om at samarbeidet som dette bidrar til bærer frukter?

Og da er vi tilbake til borgerlønn. Hva om alle mennesker hadde fått en minsteinntekt som et utgansgpunkt? Det ville blant annet medføre en ikke så reint liten reduksjon av det offentlige byråkrati. Sosialhjelp hadde blitt overflødig. Lånekassen kunne redusert sin virksomhet til et minimum. Saksbehandling (utført av offentlig ansatte) og ventetid (for de som søker en eller annen form for trygd) kunne gått mot null. Folk ville i større grad bidra i samfunnet ut fra egne evner og anlegg, ikke i forhold til skiftende konjunkturer i arbeidsmarkedet.

«Arbeit Macht Frei» – eller heller borgerlønn og tiden tilbake….?» er et av flere innlegg Gateavisa har hatt om temaet borgerlønn. Gateavisa er forøvrig kilde til mange interessante alternative tanker til hvordan vi kan innrette våre liv.

Bernard Friot, fransk sosiolog, er en av flere som har gjort seg tanker om hvordan dette kan gjennomføres i praksis. I septembernummeret av norske LE MONDE diplomatique finner vi Friots innlegg Pensjon – en modell for samfunnsendring (norsk oversettelse av Lasse H. Takle). Her viser Friot hvordan dagens pensjonssystem gir svaret på hvordan en ordning med borgerlønn kan finansieres.

Til slutt en takk til fhdikult110 som gjennom blogginnlegget Hva er et prosjekt? ga meg inspirasjon til å ta opp temaet borgerlønn i et eget innlegg 🙂

Publisert i Sosiale medier | 4 kommentarer

Strategi for å lage Facebookside for filosofi og idéhistorie ved UiB, del 1

I forbindelse med strategi- og profilsideoppgavene i DIKULT110 har jeg valgt å se litt på hvordan  fagene filosofi og idéhistorie ved Universitetet i Bergen  kan bruke sosiale medier i ulike sammenhenger. 

Både filosofi og idéhistorie tilhører Institutt for filosofi og førstesemesterstudier (forkortet FOF). Instituttet ønsker å rekruttere flere studenter til fagene enn det de gjør per i dag. Samtidig er det viktig å nå ut til personer som har en interesse for disse fagene slik de faktisk er bygd opp. Det er på ingen måte ønskelig å «lure» noen til faget. Det vil ingen være tjent med.
Mitt prosjekt i denne omgangen blir altså å bruke ulike sosiale medier til å bedre studentrekrutteringen til faget.

Innledningsvis vil jeg, i likhet med Aleksander i Prosjekt: Gjenreis Cinemateket, lage en Facebookside for fagene. Til forskjell fra Aleksander, vil Facebooksiden bli en realitet først en stund etter at dette innlegget blir postet. 🙂 
Tittelen på siden vil bli «Filosofi og idéhistorie ved Universitetet i Bergen». Det er langt på vei i tråd med malen som Digital kultur har lagt seg på. Tittelen på deres Facebookside er riktignok «Digital kultur på Universitetet i Bergen» men for meg er det mer nærliggende å bruke «ved» i stedet for «på». Bruk av preposisjoner ser imidlertid ut til å «flyte» mer i vår tid enn tidligere.

Det vil også være aktuelt å benytte Twitter i forbindelse med ting som skjer på instituttet. Det kan være gjesteforelesninger, faglig-sosiale arrangementer eller omtale av instituttet i ulike medier.

Instituttet har allerede lagt ut informasjon om examen philosophicum på You Tube og jeg mener at vi også bør tenke på noe lignende for fagene vi tilbyr. Det bør imidlertid være noe som har et seriøst innhold men som også fenger gjennom presentasjonsformen. Av de snuttene som UiB har på You Tube, synes jeg Et plagieringseventyr er særlig vellykket. 

Uansett hvilke sosiale medier en velger å bruke, så mener jeg, og her er jeg igjen enig med Aleksander, at de offisielle hjemmesidene bør være hovedfokus. All viktig informasjon, bør legges inn her. Som et ledd i strategien, vil jeg også gå i dialog med instituttets eksternwebgruppe om oppdateringer på denne. Siden det er økt rekruttering til studiene som er målet, er det sidene om undervisning som først må settes under lupen. Er den informasjonen som ligger ute per i dag relevant? Treffer den målgruppen? Hva mer vil det være greit for potensielle studenter å vite om fagene? Setter UiBs rammer for hva universitetets offielle sider kan inneholde? Hvilke områder innen fagene har en særlig god kompetanse på ved FOF?
Det hadde vært veldig kjekt om noen som ikke kjenner særlig til disse fagene fra før hadde kommentert hva dere synes om tekstene som ligger ute om henholdsvis filosofi og idéhistorie. Er det noe dere savner? Er beskrivelsene konkrete nok eller blir det for abstrakt og/eller intetsigende? Er det ord og uttrykk som virker fremmede, uforståelige eller lignende? Tips til forbedringer mottas med stor takknemlighet 🙂

I evalueringen av fagene filosofi og idéhistorie i Norge, foretatt av Forskningsrådet og bl.a. omtalt på Salongen et nettsted for filosofi og idéhistorie i Norge, fremgår det bl.a. at FOF har særlig god kompetanse innen områdene Wittgensteinstudier, sosialfilosofi og fenomenologi og eksistensfilosofi. Dette er ting jeg mener bør komme klarere frem i omtalen av studiene også. Samtidig er det viktig at omtalen skrives i et språk som er forståelig for elever i videregående skole og mer generelt for folk som i liten grad kjenner fagene fra før.

I tillegg er det ønskelig å profilere emner som er knyttet til mer dagsaktuelle problemstillinger, slik som Miljøfilosofi. Emner som har vist å appelere til særlig mange studenter, slik som Politisk idéhistorie, bør også få en særlig oppmerksomhet i rekrutteringsøyemed. Miljøfilosofi er allerede særlig omtalt, men det var i forkant av oppstarten våren 2009. Kan det være ønskelig med en oppdatering? Politisk idéhistorie har ingen egen omtale på instituttsidene.
Det blir imidlertid laget egne brosjyrer i papirutgave for begge disse emnene. Brosjyrene blir spredd rundt til utvalgte fagmiljø i forkant av undervisningsstart.

Jeg har tenkt å lenke opp blogger fra både ansatte og studenter ved instituttet. Det er litt usikkert om dette kan (eller bør) gjøres fra hjemmesidene eller om det bør legges til Facebooksiden (hvis mulig). En annen mulighet vil være å lage en egen blogg enten for instituttet eller for de to fagene og så lenke opp ansattes og studenters blogger til denne. I og med at instituttet ikke vil ha kontroll over innholdet i disse bloggene, er jeg litt skeptisk til å knytte de direkte til hjemmesidene.
En av våre masterstudenter, Øyvind Madsen, har forøvrig laget en blogg knyttet til det å være masterstudent ved FOF:) Denne er det imidlertid ikke så lett å finne om en ikke vet om den på forhånd. Hadde vi derimot gjort en innsats for å samle inn lenker til blogger fra ansatte og studenter og samlet disse på et sted, ville vi kunne fått det inn i omtalenettverket av instituttet og fagene.

Jeg kommer forøvrig til å bruke en del av tipsene fra Sosialkontorets innlegg «Gjenbruk er nøkkelen til suksess»  og «Hvordan sosiale medier hjelper søkemotorsynlighet» når det gjelder hvordan jeg best kan bruke ulike sosiale medier.

Så da er det over til litt ‘research’ og deretter opprettelse av Facebookside 🙂

Publisert i Sosiale medier | 2 kommentarer

Sosiale medier – en renessanse for gonzo-journalistikken?

Etter å ha lest blogginlegget «Det er forskjell på statusmeldingene på Twitter og Facebook» på bloggen Sosialkontoret – En blogg om strategi og måling for sosiale medier, tikket ovenforstående spørsmål inn i hodet mitt. Hvorfor? Vel, det var ikke selve innlegget som fremkalte spørsmålet, men derimot en del av kommentarene innlegget fikk.

I utgangspunktet er jeg enig i hva forfatteren av innlegget gir uttrykk for. Facebook er mer egnet for personlige meldinger, mens Twitter egner seg bedre for å lenke opp mer saklige innlegg. Personlig ville jeg nok også foretrukket å bruke de to mediene på en slik måte. Desto mer interessant var det å lese alle kommentarene fra folk som er ganske så uenige i denne vurderingen.

Noen, slik som Dorte, fremhever at det finnes ulike typer nettverk på Twitter og disse fordrer ofte forskjellig stil. Eller som hun selv uttrykker det «Jeg mener det kommer an på hva slags Twitter-nettverk man er med i. Følger man en fagperson fordi vedkommende er fagperson så kan det virke forvirrende dersom vedkommende, som man ofte ikke kjenner personlig, også legger ut overdrevent mange meldinger av det personlige slaget.
Men det finnes også store grupper av twitrere som følger hverandre og danner et fellesskap som privatpersoner. Folk som nettopp er interessert i at noen sov dårlig i natt eller gruer seg til den viktige samtalen med sjefen. Folk som jubler med hverandre når noen er glade og trøster når noen er lei seg.»

Det dette gir et godt eksempel på er at om et sosialt medium (som f.eks. Twitter) er tenkt brukt i spesielle sammenhenger, så vil gjerne brukerne finne andre måter det også kan brukes på. I dette ligger også en dynamikk mellom programutviklerne og brukerne som i seg selv er spennende nok.

Andre kommentarer, som den fra Nina Furu, har en litt annen karakter: «I utgangspunktet enig, men syns likevel det er litt artig å se noen personlige, mer dagligdagse kommentarer fra de fagfolkene jeg følger på Twitter også.»
Det er nå mine assosiasjoner til gonzo-journalistikken dukker opp. Kjennetegn ved denne er bl.a. «Gonzo journalism tends to favor style over accuracy and often uses personal experiences and emotions to provide context for the topic or event being covered.»

En annen av kommentatorene som leder tankene hen mot gonzo-journalistikken er Christian Spidsberg som bl.a. skriver: «Vel, det som gjør for meg folk interessante å følge og ha en dialog med er nettopp den litt “direkte” oppdateringen fra stort og smått som skjer i livene deres. Altså en velvillighet til dele det personlige uten å bli pinlig privat.»

En ting er bruken av Facebook vs Twitter.  Det slår meg at en god del blogger, også de som er av en mer tematisk karatker (det som Jill W. Rettberg kaller «Topic-Driven Blogs» i boken Blogging), ser ut til å ha en mer subjektiv og personlig stil enn hva som ellers er vanlig innen journalistikken, slik vi kjenner den fra medier som f.eks. Dagbladet, NRK og Bergens Tidende.
Den personlige stilen ser ut til å fenge mange lesere. Det ser også ut til at mange oppfatter budskapet som mer troverdeig om folk byr litt på seg selv også og ikke bare er gjenomført saklige.

Dette sett sammen med at blogglesere forventer at bloggere er ærlige i det de skriver (jfr. kapitlet «Fiction of Hoaxes? Kaycee Nicole and lonelygirl 15 i boken Blogging), åpner rom for en interessant utvikling. Får disse kreftene råde i bloggverdenen, vil vi kunne få et velfungerende offentlig rom hvor enkeltpersoner kan gi uttrykk for sine genuine meninger om ting og tang. Dette kan igjen være et godt grunnlag for leserne til å komme frem til og evt. videreutvikle egne ståsteder i ulike samfunnsspørsmål. Da er jeg langt på vei tilbake til temaet som jeg skriver om i innlegget «Tanker om offentlighets- vs privatsfæren, del 1«. Del 1 antyder forøvrig at det ikke er siste innlegg jeg kommer til å skrive om temaet…..

Til slutt vil jeg anbefale de som er interessert i å finne ut mer om gonzo-journalistikken å lese litt om Hunter S. Thompson som regnes som skaper av generen. Jeg vil også benytte anledning til å anbefale filmen Fear and Loathing in Las Vegas fra 1998 som bygger på en halvbiografisk bok av Thompson med samme navn. Et besøk på siden Totally Gonzo er heller ikke bortkastet for de som liker sjangeren.
Andre aktuelle navn i denne sammenhengen er bl.a. Allen Ginsberg, Ken Keesey og William S. Burroughs. En samfunnskritisk, freaket, usminket og til tider også ganske så humoristisk tilnærming til virkeligheten er noe av det som kjennetegner denne gjengen. Som i så mange andre saker, er det uenighet om hvem som faktisk bør betegnes som gonzo-journalister og ikke. Det er debatt jeg ikke tenker å ta opp her….
Flere av disse var også sentrale i Beat-generasjonen, som ofte regnes som forløperne for 60- og 70-tallets hippiebevegelse. Samtidig kom også punkerne inn i bildet og utover 70tallet var det de som dominerte den mer anarkistisk inspirerte samfunnskritikken. Alle vil nok også kunne omfattes av begrepet subkulturer. Og i disse er det ofte mange spennende og utfordrende tanker om tingenes tilstand i den verdenen vi lever i.

Publisert i Sosiale medier | 6 kommentarer

Tanker om offentlighets- vs privatsfæren, del 1

Jeg har lenge vært opptatt av forholdet mellom det offentlige og det private. Særlig interessant finner jeg hvordan endringer i samfunnet også medfører endringer i hva som tilhører de ulike områdene. Det var derfor med stor interesse jeg leste Jill W. Rettbergs artikkel «Blogs, Literacies and the Collapse of Private and Public«.

Det var da jeg leste Hannah Arendts bok The Human Condition (University Press, Chicago 1958) i første halvdel av 1990-tallet at dette ble et spennende felt i mitt evigvarende prosjekt om å best mulig forstå det å være menneske i verden. (Grunnen til at jeg ikke lenker opp til Wikipedias artikkel om boken , er at jeg er uenig i en del av det som står der – uten at jeg skal gå mer inn på det her.)

For Arendt er det særlig to trekk som kjennetegner ordet offentlig: «It means, first, that everything that appears in public can be seen and heard by everybody and has the widest possible publicity … Second, the term «public» signifies the world itself, in so far as it is common to all of us and distinguished from our privately owned place in it.» (The Human Condition, s. 50, 52)
Gitt en slik definisjon, kan alt som publiseres på nett uten adgangsbegrensning bli betraktet som offentlig. Internett med dets tilhørende herligheter (i det hele tatt hele vår digitaliserte verden) eksisterte ikke i 1958 når Arendt skrev The Human Condition (å forkorte tittelen til THC fant jeg litt skummelt i og med at det også er forkortelsen for Tetrahydrocannabinol …). Så hvorfor finner jeg så dette skillet interessant nå i vår tid?

I sine analyser av det å være menneske i verden, sporer Arendt skillet tilbake til antikkens Hellas. Privatsfæren var i den greske antikken knyttet til nødvendighet, til det å opprettholde livet (både individenes og slektens), noe som helt og holdent var utelukket fra offentlighetssfæren. Privatsfæren var også hierarkisk strukturert (dvs. fast organisert med markert rangordning og en øverste leder). Dette til forskjell fra offentlighetssfæren som var bygget på likhet, dvs. alles like rett til å uttrykke seg. 

Hvordan har så dette relevans for dagens debatt om skillet mellom offentlig og privat sfære, en debatt hvor mange ser ut til å se de sosiale medienes inntog som en oppheving av skillet?
For Arendt ble skillet mellom det offentlige og det private tilslørt lenge før den digitale verden ble en realitet. Et særlig uttrykk for skillets kollaps så hun i fremveksten av nasjonalstaten. «The distinction between a private and a public sphere of life corresponds to the household and the political realms, which have existed as distinct, separate entities at least since the rise of the ancient city-state; but the emergence of the social realm, which is neither private nor public, strictly speaking, is a relatively new phenomenon whose origin coincides with the emergence of the modern age and which found its political form in the nation-state.» (The Human Condition, s. 28)

I Arendts analyser kommer altså «det sosiale området» inn som noe nytt og noe som hverken tilhører det private eller det offentlige rom. Nettopp denne tilsløringen av to distinkte sfærer med to helt forskjellige funksjoner for det å være menneske i verden, er kilden til mye uklarhet og ikke minst til en undertrykking av det enkelte individs politiske frihet. For mens det sosiale, slik hun tnker dette, er et resultat av at alles felles behov søkes tilfredsstilt ved hjelp av en hierarkisering av menneskenes posisjoner og funksjoner, springer det politiske ut fra alles like mulighet til å gi uttrykk for sin unikhet.
Det at offentlighetssfæren i antikken bare var for menn som hadde borgerstatus og alle kvinner, slaver og utlendinger var utelukket fra å delta her, har ikke betydning for sfærens struktur. Det vil ikke være noe prinsipielt i veien for at også kvinner kan få adgang til en slik sfære, jfr utvidelsen av stemmeretten opp gjennom historien.

Det at Arendt kobler skillets kollaps til fremveksten av nasjonalstaten er også interessant når vi ser på hvordan begreper og tankemønstre fra familie- og slektsrelasjoner er blitt brukt for å fremstille et nasjonalt fellesskap. Benedict Andersons Imagined Communities: Reflections on the Origin and Spread of Nationalism er en av de mer anerkjente bøkene om dette temaet. Sett fra styresmaktene i en nasjonalstat sitt synspunkt, vil det å få innbyggerne til å føle lojalitet overfor en så abstrakt størrelse som en nasjonalstat være viktig for å sikre deres lojalitet. Det å metaforisk bruke uttrykk som tradisjonelt har vært knyttet til familien og dens samhold har da netopp vært en av strategiene for å få folk til å føle en slik tilhørighet til sin nasjon, og dermed også til nasjonalstaten. Fraværet av en slik lojalitet hos folket vanskeliggjør styresmaktenes oppgaver.
Dagens problemer i land som Irak og Afganistan kan, ihvertfall delvis, sees som forårsaket av at folket ikke føler noen lojalitet i forhold til nasjonalstaten. Det kan være at de først og fremst er knyttet til religion (skaper konflikter mellom folk fra ulike religioner eller fra ulike retninger innen en og samme religion), eller til en spesiell folkegruppe (f.eks. konflikten mellom hutuene og tutsiene i både Rwanda og Burundi), eller til andre størrelser eller fenomener.

Hva er så poenget mitt med å trekke inn Arendts tanker om forholdet mellom det offentlige og det private?
Fordi dette kan danne grunnlag for en alternativ analyse av tingenes tilstand i vår tid. Jeg tenker da i forhold til den analysen som Jill W. Rettberg gjør i den tidligere omtalte artikkelen «Blogs, Literacies and the Collapse of Private and Public» og som hun også omtaler i boken Blogging (denne gangen lenket opp til en blogg om boken som også lenker til flere andre blogger). Denne, og utfra en del referanser som Jill oppgir, og en god del andre analyser av skillet mellom privat- og offentlighetssfæren tar utgangspunkt i Jürgen Habermas‘s begrep om offentlighetssfæren slik denne fremstilles i The Structural Transformation of the Public Sphere: An Inquiry into a Category of Bourgeios Society
Mitt prosjekt her, er altså å foreslå en alternativ måte å analysere utviklingen av skillet mellom det offentlige og det private på. Dette blir selvsagt svært skisseaktig fremstilling. Jeg tror likevel den kan være tilstrekkelig til at en kan tenke noen andre tanker om sosiale mediers forhold til det offentlige rom. Jeg kommer nok til å skrive noen flere blogginnlegg om temaet og vil gjerne også ha kommentarer fra andre som er interessert i samme eller lignende problemstillinger.

Til slutt i dette innlegget skal jeg kort si noe om hvordan jeg ser på forholdet mellom språk og virkelighet. Mitt utgangspunkt er at det aldri vil være noen identitet mellom språk og virkelighet. De fleste av våre ord er tegn for noe. Vi prøver å si noe om noe. I kommunikasjon med andre vil det være om å gjøre å formidle min oppfatning av et eller annet fenomen til den andre. Til dette er ordene noen av våre beste redskaper. Men siden ordende aldri er identiske med det vi omtaler, hender det til tider at vi må uttrykke oss på forskjellige måter for å få formidlet det vi ønsker. Responsen fra de vi kommuniserer med vil gi oss en pekepinn om vi har lyktes eller ikke. Det er også stor forskjell på hvor klar betydningen av ulike ord er. Ord som omtaler konkrete ting som gulv, tak, stol osv. har langt klarere referanser enn f.eks. ord som demokrati, offentlighet eller sosiale medier. I mange tilfeller så bruker vi også ord helt greit, selv om vi vil få problemer med å gi en definisjon av ordet om vi blir spurt. Igjen kan «sosiale medier» være et godt eksempel, eller hva med et ord som kultur?

Publisert i Sosiale medier | 4 kommentarer

CMIs fredagsseminar relevant for DIKULT110-studenter

‘Rights, Democrazy and Development‘ er et av  CMIs (Chr. Michelsen Institute) fokusområder. Som ledd i instituttets fredagsseminarer skal Rohan Jayasekera ha et innlegg om «New Media – Tools for Empowering Citizens?» 17. september, kl 12:00 – 14:00 (begynner altså ikke 12:15 for alle oss som har «det akademiske kvarter» (hva gjelder forhold til tid) ganske vel integrert). Seminaret blir holdt ved Bergen Ressurssenter for Internasjonal Utvikling, Jekteviksbakken 31, så stedet skulle være kjent.

Fokus i dette innlegget vil være hvor vidt de nye mediene gjør det mulig for undertrykte å komme til orde på en måte som vil påvirke myndighetene i disse landene på en slik måte at undertrykkerne blir tvunget til, om ikke fullt og helt så ihvertfall i større grad, å respektere menneskerettighetene.

Rohan Jayasekera holder til i Toronto i Canada og jobber som konsulent innen temaet internettprodukter. Han var blant annet en av grunnleggerne av Sympatico, som er Canadas største internettservice og også landets mest populære nettportal. E-postadressen hans er da også 1@sympatico.ca.

Han har også en blogg med tittelen «Rohan Jayasekera’s thoughts on the evolving use of computers — and the resulting effects». Her finner vi bl.a. et interessant innlegg om hvordan Twitter faktisk kan virke til å sementere særgruppers holdninger. Innlegget har tittelen «140 characters to groupthink».

Jayasekera er også å finne på Twitter som RohanSJ.

Jeg tror at fredagens innlegg kan være interessant for flere av dere som følger DIKULT110 dette semesteret, så har dere tid og anledning, anbefaler en tur i Jekteviken.

Temaet for innlegget vil også ha relevans for debatten om endringer i skillet mellom privat og offentlig sfære. Jill omtaler skillet i boken «Blogging» (Jill Walker Rettberg, Blogging, Polity Press, 2008). Hun har også skrevet artikkelen «Blogs, Literacies and the Collapse og Private and Public».
Dette er en problemstilling som interesserer meg særlig mye og som jeg har jobbet en del med innen filosofifaget. Neste blogginnlegg (ihvertfall et av de kommende blogginnlegg) fra min side vil handle om hva som skjer med dette skillet i de sosiale mediers tid. Sentrale spørsmål vil være: Fører de ulike sosiale mediene til at dette skillet rett og slett kollapser i vår tid? Eller er det kanskje heller snakk om en forskyvning? Hva omfatter egentlig privatsfæren og hva omfatter offentlighetssfæren? Er disse to sfærene uttømmende for det å være menneske i verden eller trenger vi også andre begreper? Hva med intimsfæren? Vel spørsmålene er mange, men det blir altså tema for et (eller to eller tre…) av de neste blogginnleggene.

Publisert i Sosiale medier | Legg igjen en kommentar

Fiskeridirektoratets formidlingsbehov

Fiskeridirektoratet er kanskje ikke det de fleste av oss kjenner særlig godt til. Hvem visste f.eks. at det er Fiskeridirektoratet som har ansvar for bestemmelser knyttet til fritidsfiske her til lands? Vel – kanskje ikke det fulle og hele ansvar. Snakker vi om innlandsfiske, så er vi over i Direktoratet for naturforvaltnings ansvarsområde. Og snakker vi om fisk og sjødyrs spiselighet, så er vi over på Matilsynets domene.
Fiskeridirektoratets ansvarsområde omfatter blant annet sjøfiske, f.eks. at minstemålsbestemmelsene fra og med i år også gjelder for fritidsfiske. Og her kommer også direktoratets problem til syne. Hvordan nå ut med informasjon om nye bestemmelser knyttet til fritidsfiske i sjø?

Et kjapt Googlesøk på fritidsfiske gir oss Fiskeridirektoratet øverst på listen og med Minstemål – Fiskeridirektoratet som egen lenke knyttet til denne (som da bli nr. to på listen). Til denne kommer følgende tekst opp: «Fra 1. januar 2010 gjelder bestemmelsene om minstemål på saltvannsfisk også for fritids- og turistfisket.» For de som går inn på nett og sjekker om det er noen lover og regler knyttet til fritidsfiske, ser dette veldig bra ut. Lenke nr. tre går til en side om Fritidsfiske med ulike redskap. Regelverk, forklaringer og tips knyttet til nettstedet fiskeri.no. Direktoratet for naturforvaltnings side om fritidsfiske kommer opp som lenke nr. fire i rekken. Men hva med alle de som ikke tenker på lover og regler i det hele tatt før de tar seg en liten fisketur?

De fleste vet at store deler av innlandsfisket er regulert og at en må ha fiskekort for lovlig å kunne fiske i de fleste elver og innsjøer. Dette i seg selv vil nok lede mange til å finne ut av reglene før de begir seg ut på fisketur. Fritidsfiske til sjøs blir det noe annet med. Mange, kanskje de fleste, vet at det er begrensninger knyttet til hummerfiske. Mange vet nok også at det er en del restriksjoner knyttet til garnfiske. At det også er minstemålsbestemmelser knyttet til fiskeribåters fangst er nok heller ikke helt ukjent. Men at disse minstemålsbestemmelsene nå også gjelder for lille Morten som står på brygga med fiskestangen sin, det har nok gått mang en sjel hus forbi. Så hvordan i all verden skal Fiskeridirektoratet få denne informasjonen ut til folk flest?

Vi finner dem med egen side på Facebook. Der finner vi en del innlegg om ledige stillinger m.m. Litt ned på siden er der også en lenke til et innlegg i BT med tittelen Unngå å fiske ulovlig. Bakgrunnen for artikkelen var et tidligere oppslag i BT om en 17 åring som hadde fanget en kjempeål. Ålen var fanget i en torskeruse, et fangstredskap det ikke er lov å bruke på den tiden av året. Dette ble da også påpekt av en rekke BT-lesere. Fiskeridirektoratet ser ut til å ha grepet muligheten dette ga til å nå ut til folk om hva som faktisk er lov og ikke. I innlegget sitt har de samlet lenker til diverse regler, til folk som er blitt tatt for ulovligheter m.m.
Personlig tror jeg at dette er en god strategi. Direktoratet har vært på banen i forbindelse med en sak som har vakt interesse hos mange folk. De benytter anledningen til å informere om hva som faktisk er lovlig og ikke. I artikkelen lenkes det også opp til artikkelen Opplysning fremfor straff der direktoratet gir uttrykk for at de først og fremst er ute etter å informere om gjeldende regelverk, ikke å straffe folk for regelbrudd de ikke visste de begikk.
Det at de setter fokus på informasjon og ikke på straff tror jeg kan virke positivt. De har også god informasjon om hvorfor disse reglene er iverksatt: «Vårt mål er ikke å frata folk gleden ved å ferdes og drive matauk langs kysten. Derimot ønsker vi å få frem at vi alle har et felles ansvar for å bevare artsmangfoldet og livet i kystsonen, sier fiskeridirektør Liv Holmefjord.» (sitert fra direktoratets nettsider).
Det å ha et blikk på aktuelle saker i ulike medier og så være på plass når en ser en mulighet for å nå f.eks. fritidsfiskere, tror jeg kan være en god strategi. Det gjelder å få spredd budskapet til flest mulig, et budskap som de fleste ikke vil finne på å søke opp på egenhånd.

En annen mulig startegi kan være å bruke kontakter en allerede har på en best mulig måte. Dette kan knyttes til det som Jill Walker Rettberg tar opp om ‘Social Network Theory’ i boken «Blogging» (s. 59…). Mark Granovetters tanker om The Strenght of Weak Ties (American Journal of Sociology, Vol. 78, Issue 6, May 1973, pp. 1360-1380) finner jeg særlig relevant i denne sammenhengen. Det gjelder i stor grad å informere flest mulig som en har et litt perifert forhold til, slik at disse igjen kan informere sine kontakter. Overført til fiskeridirektoratet, kan de f.eks. gå aktivt inn for å få informasjonen ut til alle båtforeninger i landet. Båtavisa har bl.a. en oversikt over en rekke båtforeninger i Norge. De oppfrodrer også sine lesere om å tipse dem om båtforeninger som ikke er med på listen ennå. Sportsbutikker, og særlig da de som har spesialisert seg på utstyr til fritidsfiske, kan det også være aktulet å etablere et samarbeid med. Brosjyrene Informasjonsmateriell til turistfiskere  kan f.eks. distribueres til alle campingplasser som ligger ved sjøen. De som jobber ved Fiskeridirektoratet kan sikkert finne flere aktuelle kontakter.

Skoler vil være en annen arena det kan være greit å få innpass på om mulig. Da vil de kunne nå svært mange og de fleste barna vil nok også sørge for å videreformidle informasjonen til foreldre om det er aktuelt å dra på fisketur.

Hva så med bruk av sosiale medier? Facebookside har de allerede opprettet. Denne kan nok være nyttig etter hvert som folk blir klar over at Fiskeridirektoratet faktisk eksisterer og at de også har ansvar for områder som berører mange av oss. Personlig tror jeg at hjemmesiden deres bør være den viktigste siden. Her bør folk kunne forvente å finne oppdatert informasjon om lover og regler og andre ting som inngår i direktoratets ansvarsområder. Nyheter bør også legges ut som lenker på Facebook. Kanskje hadde det vært lurt å bruke Twitter også som informasjonskanal. Folk bør kunne abonnere på nyheter på en enkel måte, f.eks. gjennom Google leser. I og med at den tjenesten ser ut til å være innebygget i de fleste nettlesere i dag, er det problemet enkelt løst. I og med at de ofte har bruk for å nå ut til mange i løpet av kort tid, er det lurt å oppfordre folk til på en eller annen måte å følge med på nettsidene deres. 
De har forøvrig allerede opprettet et SMS-abonnement for de som ønsker melding om frister m.m. Jeg fant ikke noe om dette på nettsidene (i hvert fall ikke ved en kjapp titt), så dette er en tjeneste som de kanskje kunne ha gjort mer kjent.

Wikipedia kan også være et aktuelt sted. Så langt er det ikke lagt inn noe om fritidsfiske der (i skrivende stund). Sportsfiske står det imidlertid ganske mye om og der burde nok også Fiskeridirektoratet legge inn en lenke til sine hjemmesider. Kanskje kunne de også vurdert å opprette en post om fritidsfiske. Fiske finner en også noe om, bl.a. en del lenker til sider som er mer spesifikke om type fiske (f.eks. fluefiske og otring). På alle disse sidene kunne Fiskeridirektoratet lagt inn lenke til sine hjemmesider. Det ville krevd lite arbeid og heller ikke noe vedlikehold (kanskje bortsett fra med jevne mellomrom å se innom og sjekke at lenkene fortsatt er der).

Når vi diskuterte mulige strategier i gruppen, ble jeg svært overrasket over at NRK tidvis krever å få betalt for å formidling av viktige meldinger. Det kan være om rømt laks, truede arter o.l. Trodde at de hadde en viss plikt til å formidle slike ting siden de er finansiert gjennom lisenssystem.

I gruppen var vi også inne på det å lage et interaktivt spill som får folk til å huske bl.a. regler om lovlige fiskestørrelser. Her kan de f.eks. kontakte noen som kan lag spill for Facebook, IPhone og ulike duppedingser som er knyttet til operativsystemet Android. Her bør en nok gjøre en grundig vurdering av kostnader i forhold til hvor mange en kan forvente vil bruke spillet. Det igjen er jo mest av alt avhengig om spillet i seg selv fenger.

Alt i alt ikke så helt enkelt å finne strategier for å nå ut med informasjon i dagens informasjonssamfunn. Når alle vil informere om alt og helst i alle kanaler på en gang, så er det ikke lett å nå gjennom med noe som helst. Dog, en blanding av å bruke ulike sosiale medier, nettverkskontakter (særlig de en regner med har mange kontakter en selv ikke har), være årvåken for muligheter i mediene (som relevante nyhetssaker om interesserer mange) tror jeg kan fungere selv i dagens informasjonsflom.

Publisert i Sosiale medier | Legg igjen en kommentar