Sosiale medier – en renessanse for gonzo-journalistikken?

Etter å ha lest blogginlegget «Det er forskjell på statusmeldingene på Twitter og Facebook» på bloggen Sosialkontoret – En blogg om strategi og måling for sosiale medier, tikket ovenforstående spørsmål inn i hodet mitt. Hvorfor? Vel, det var ikke selve innlegget som fremkalte spørsmålet, men derimot en del av kommentarene innlegget fikk.

I utgangspunktet er jeg enig i hva forfatteren av innlegget gir uttrykk for. Facebook er mer egnet for personlige meldinger, mens Twitter egner seg bedre for å lenke opp mer saklige innlegg. Personlig ville jeg nok også foretrukket å bruke de to mediene på en slik måte. Desto mer interessant var det å lese alle kommentarene fra folk som er ganske så uenige i denne vurderingen.

Noen, slik som Dorte, fremhever at det finnes ulike typer nettverk på Twitter og disse fordrer ofte forskjellig stil. Eller som hun selv uttrykker det «Jeg mener det kommer an på hva slags Twitter-nettverk man er med i. Følger man en fagperson fordi vedkommende er fagperson så kan det virke forvirrende dersom vedkommende, som man ofte ikke kjenner personlig, også legger ut overdrevent mange meldinger av det personlige slaget.
Men det finnes også store grupper av twitrere som følger hverandre og danner et fellesskap som privatpersoner. Folk som nettopp er interessert i at noen sov dårlig i natt eller gruer seg til den viktige samtalen med sjefen. Folk som jubler med hverandre når noen er glade og trøster når noen er lei seg.»

Det dette gir et godt eksempel på er at om et sosialt medium (som f.eks. Twitter) er tenkt brukt i spesielle sammenhenger, så vil gjerne brukerne finne andre måter det også kan brukes på. I dette ligger også en dynamikk mellom programutviklerne og brukerne som i seg selv er spennende nok.

Andre kommentarer, som den fra Nina Furu, har en litt annen karakter: «I utgangspunktet enig, men syns likevel det er litt artig å se noen personlige, mer dagligdagse kommentarer fra de fagfolkene jeg følger på Twitter også.»
Det er nå mine assosiasjoner til gonzo-journalistikken dukker opp. Kjennetegn ved denne er bl.a. «Gonzo journalism tends to favor style over accuracy and often uses personal experiences and emotions to provide context for the topic or event being covered.»

En annen av kommentatorene som leder tankene hen mot gonzo-journalistikken er Christian Spidsberg som bl.a. skriver: «Vel, det som gjør for meg folk interessante å følge og ha en dialog med er nettopp den litt “direkte” oppdateringen fra stort og smått som skjer i livene deres. Altså en velvillighet til dele det personlige uten å bli pinlig privat.»

En ting er bruken av Facebook vs Twitter.  Det slår meg at en god del blogger, også de som er av en mer tematisk karatker (det som Jill W. Rettberg kaller «Topic-Driven Blogs» i boken Blogging), ser ut til å ha en mer subjektiv og personlig stil enn hva som ellers er vanlig innen journalistikken, slik vi kjenner den fra medier som f.eks. Dagbladet, NRK og Bergens Tidende.
Den personlige stilen ser ut til å fenge mange lesere. Det ser også ut til at mange oppfatter budskapet som mer troverdeig om folk byr litt på seg selv også og ikke bare er gjenomført saklige.

Dette sett sammen med at blogglesere forventer at bloggere er ærlige i det de skriver (jfr. kapitlet «Fiction of Hoaxes? Kaycee Nicole and lonelygirl 15 i boken Blogging), åpner rom for en interessant utvikling. Får disse kreftene råde i bloggverdenen, vil vi kunne få et velfungerende offentlig rom hvor enkeltpersoner kan gi uttrykk for sine genuine meninger om ting og tang. Dette kan igjen være et godt grunnlag for leserne til å komme frem til og evt. videreutvikle egne ståsteder i ulike samfunnsspørsmål. Da er jeg langt på vei tilbake til temaet som jeg skriver om i innlegget «Tanker om offentlighets- vs privatsfæren, del 1«. Del 1 antyder forøvrig at det ikke er siste innlegg jeg kommer til å skrive om temaet…..

Til slutt vil jeg anbefale de som er interessert i å finne ut mer om gonzo-journalistikken å lese litt om Hunter S. Thompson som regnes som skaper av generen. Jeg vil også benytte anledning til å anbefale filmen Fear and Loathing in Las Vegas fra 1998 som bygger på en halvbiografisk bok av Thompson med samme navn. Et besøk på siden Totally Gonzo er heller ikke bortkastet for de som liker sjangeren.
Andre aktuelle navn i denne sammenhengen er bl.a. Allen Ginsberg, Ken Keesey og William S. Burroughs. En samfunnskritisk, freaket, usminket og til tider også ganske så humoristisk tilnærming til virkeligheten er noe av det som kjennetegner denne gjengen. Som i så mange andre saker, er det uenighet om hvem som faktisk bør betegnes som gonzo-journalister og ikke. Det er debatt jeg ikke tenker å ta opp her….
Flere av disse var også sentrale i Beat-generasjonen, som ofte regnes som forløperne for 60- og 70-tallets hippiebevegelse. Samtidig kom også punkerne inn i bildet og utover 70tallet var det de som dominerte den mer anarkistisk inspirerte samfunnskritikken. Alle vil nok også kunne omfattes av begrepet subkulturer. Og i disse er det ofte mange spennende og utfordrende tanker om tingenes tilstand i den verdenen vi lever i.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Sosiale medier. Bokmerk permalenken.

6 svar til Sosiale medier – en renessanse for gonzo-journalistikken?

  1. Annette Kallevig sier:

    En spennende ny vinkling på temaet du har her, og fantastisk med lenker og kilder! Du setter virkelig temaet i et perspektiv som gir aha-opplevelse der du sammenligner med gonzo-journalistikken. Sammenhengen til noen av gruppene du nevner etterpå blir nok litt fjernere og litt akademisk for meg, men må innrømme at når jeg slår opp i en beat diktsamling jeg har med mine sosiale medie briller på, flirer jeg ved tanken på kryptisk twitring derfra i passende bruddstykker. Best egnet til å mystifisere sitt image, kanskje…? 🙂

  2. Vigdis Kvam sier:

    Kjekt at du syntes innlegget mitt har en spennende vinkling. Jeg er temmlig ny i blogg verdenen (har begynt nå i høst i forbindelse med at jeg tar kurset DIKULT110 Kommunikasjon i sosiale medier). Jeg synes imidlertid at dette er en utrolig spennende verden å se litt nærmere på. Det er særlig bloggingen som appelerer til meg og mine interesser.
    Jeg finner også mye interessant tankegods innen mange subkulturer. Det å få folk til å tenke i litt andre baner enn de ferdig opptrukne er alltid kjekt. Jeg kommer nok til å fortsette bloggingen også etter at kurset er ferdig 🙂

  3. Tilbaketråkk: Lenk til hverandre!

  4. Christian K. Nordtømme sier:

    Jeg liker sammenligningen mellom sosiale medier og Gonzo-journalistikk. Jeg tror man oppnår troverdighet når man investerer litt av seg selv i det man skriver, og den troverdigheten blir stadig viktigere. I sosiale medier blir alle redaktører, og vår personlighet og våre interesser/verdier er blant de viktigste filtrene publikum har å bruke for å velge hvem de vil stole på og følge (ikke tilgjengelighet og distribusjon, som i papiravisenes glansdager).

    For å ta tak i forlengelsen du skrev om beat, og Annettes kommentar, kan jeg jo fortsette sammenligningen litt:
    Jeg er en stor fan, men beat-forfatterne og gonzo-journalisten(e) led nok av samme litterære inkontinens som noen av dagens bloggere. Eller kanskje mentalt klystér er en bedre metafor: Alt skal ut. Uansett …

    Legenden sier jo at manuskriptet til On The Road ble skrevet på ett sammenhengende stykke papir, i løpet av tre uker. Og Ginsbergs Howl og Burroughs’ Naked Lunch tyder på en lignende tilnærming. En av redaktørene fra Rolling Stone fortalte meg dessuten at den eneste måten de fikk Thompson til å skrive på, var å låse ham inn i et rom med en skrivemaskin og ubegrenset tilgang på papir og meskalin. Resultatet ble manus på hundrevis av nærmest uforståelige sider som redaktørene måtte kutte ned til noe brukbart.

    Selvsensur kan altså sies å ha vært like sjeldent i beatmiljøet som på vgb.no, selv om beatene stort sett var heldigere med utfallet. Men til tross for at de er mest kjent for sin ekstremt åpne stil, var jo flere av beatene (ikke minst Kerouac, Snyder og Rexroth) fascinert av haiku-poesi, hvis trange rammer står i forhold til beat-flyten omtrent som blogging står i forhold til tweets og statusmeldinger. 🙂

    Søkt … ?

  5. Dis(ig) sier:

    Utrolig kjekt å få tilbakemeldinger på innlegget mitt 🙂
    Det er noe med at man fremstår som mer menneskelig når en også sier litt om seg selv, sine opplevelser og interesser. Også det at blogger er et sted der folk kan finne sin egen personlige stil tror jeg appelerer til mange.

    Likte forøvrig uttrykket «mentalt klyster» 😉 Det er også noe attraktivt ved dette litt mer grenseløse. Prøve å se ting fra ulike perspektiver. Mye ligger nok i å være åpen og nysgjerrig overfor det som er anderledes.
    Synes forøvrig jeg ser for meg Thompson innelåst på et rom med papir og meskalin (tilhører jo de rusmidler som tidvis omtales som bevissthetsutvidende…..) og ellers lite annet. Da blir papiret eneste mottaker av alt som rører seg i toppetasjen, og det var nok ikke så reint lite 🙂

    Haiku-diktene har noe veldig konkret ved seg som jeg godt kan se for meg fasinerte beatgutta. Dette direkte, rett frem og samtidig litt jordbundne som de sto for (til forskjell fra andre halusinogenbrukere som tok den litt mer svevende varianten).

    Uansett, så er noe av det mest fasinerende ved mennesker deres forskjellighet. Det gjør det spennende å leve 🙂

  6. Tilbaketråkk: Smådrypp fra DIKULT110-kurset | Disige blikk på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s