Smådrypp fra DIKULT110-kurset

I dette innlegget vil jeg ta opp og diskutere noen utvalgte punkter fra forelesningene i DIKULT110.

Første punkt er knyttet til Retningslinjer for NetCom i sosiale medier (Øyvind Vederhus) Februar 2009.
Retningslinjene er lagt ut på slideshare, sammen med en rekke andre lignende retningslinjer og strategier. Bl.a. finner vi Rammeverk og kjøreregler for sosiale medier i EEF (EEF står for Eksportutvalget for fisk). Her fant jeg en litt anderledes men interessant definisjon av sosiale medier:
«En relativt ny kommunikasjonsform som befinner seg i skjæringspunktet mellom det offentlige og det private. Innholdet er brukerstyrt. Rolleavklaring og kjøreregler i forhold til jobb/privat er dynamiske og krevende å fastsette.»

Definisjonen er interessant fordi den tar opp i seg hvordan sosiale medier tilslører tidligere adskilte områder som det offentlige til forskjell fra det private og jobb- til forskjell fra privatliv.
Den er også interessant fordi den tar opp i seg sosiale mediers dynamiske karakter. Vi er inne på et område i voldsom utvikling, noe som igjen gjør det vanskelig å gi klare definisjoner av hva noe er. En definisjon som gjelder den ene dagen er gjerne foreldet den neste. EEF søker i sine kjøreregler å ta høyde for nettopp dette.
Når det gjelder forholdet mellom det offentlige og det private, så har jeg i et tidligere innlegg Tanker om offentlighets- vs privatsfæren, del 1 sett litt på hvordan Hannah Arendts analyser av de to sfærene kan danne utgangspunkt for en mulig tilnærming til problematikken.

Sosiale medier – leketøy eller arbeidsverktøy, et innlegg på Manifestasjon 28.09.2010 skrevet av Janicke Husevåg, konsulent digitale media HK Rekalmebyrå er en av presentasjonene som gir mange gode tips når det gjelder sosiale medier. Hun tar opp alt fra planleggingsfasen til full realisering. 
Alt i alt er det mye bra å hente i mange av presentasjonene som ulike bedrifter, konsulenter, rådgivere etc. har lagt ut på slideshare. Og jeg må igjen berømme den delingsviljen som er rådende innen mye av en digitale kulturen. Jeg kom forøvrig over en litt interessant blogg på min nettvandring Digital kultur – en fagblogg.  Den har mye interessant info om den digitale kulturs historie (savner dog en indexliste over blogginnleggene…).

‘Personlity’, ‘frequency’ og ‘brevity’ er tre kjøreregler for bloggere. Den første passer meg utmeket (har alltid hatt en motstand mot formell språkføring – den blir ofte unødvendig kjedelig, omstendelig og distanserende). Den andre vil nok tidvis kunne lide under et visst tidspress….. Den tredje prøver jeg stadig å forbedre meg på 🙂

I innlegget Sosiale medier – en renessanse for gonzo-journalistikken? har jeg en betrakninger rundt dette med personlig stil. Det at en personlig stil i manges øyne øker et innleggs troverdighet finner jeg særlig interessant. Samtidig forventer leserne at bloggere er ærlige i det de skriver. Det tyder på at personlig integritet blir satt i høysetet, ihvertfall innen bloggverdenen. Motsetningen til integritet er for meg hykleri. Hannah Arendts beskrivelse av hykleri i boken On Revolution (kap. 2) uttrykker dette på en svært god måte:
«What makes it so plausible to assume that hypocrisy is the vice of vices is that integrity can indeed exist under the cover og all other vices except this one. Only crime and the criminal, it is true, confront us with the peplexity of radical evil; but only the hypocrite is really rotten to the core.»

Mye kunne vært sagt om dette temaet. Her skal jeg nøye meg med å antyde at det i denne tenkemåten ligger en kime til en fundamental kritikk av det menneskesynet som gjennomsyrer de rådende økonomiske teorier. Også innen dette feltet har Hannah Arendt sagt noen kloke ord (hentet fra den norske oversettelsen av Vita Activa, s. 56):
«Økonomiske teorier kunne først gjøre krav på vitenskapelighet når samfunnet hadde trumfet igjennom en enhetlig adferd, med former man så kunne undersøke og systematisere, fordi alle uregelmessigheter nå kunne bokføres som avvik fra en samfunnsnorm og derfor regnes som asosiale eller anormale.»
Spørsmålet er: Er økonomi, eller mer korrekt, kan økonomi være, en vitenskap gitt de gjenstander den forholder seg til? Igjen vil jeg henvise til Arendt. Denne gang når hun henviser til den svenske (sosial)økonomen Gunnar Myrdal (Vita Activa: det virksomme liv, fotnote 62, s 340):
«Myrdal påviser at nasjonaløkonomi bare kan være en vitenskap dersom man antar at samfunnet som helhet beherskes av én eneste interesse. Bak den liberale forutsetningen om interessenes harmoni står alltid den «kommunistiske fiksjonen» om én eneste grunninteresse, som vi kan kjenne igjen i slike vanlige begreper som «allmenn velferd» og «Commonwealth». Den liberale økonomien har altså bestandig fulgt et «kommunistisk» ideal, nemlig «samfunnets interesse overhodet».»

Et annet viktig punkt er å være en smule varsom før en publiserer noe i det offentlige rom. Dette gjelder forsåvidt alle former for offentlige publikasjoner, også avisinnlegg o.l. Det som gjør verdensveven og ulike sosiale medier litt mer skumle er enkelheten. Bare et tastetrykk skiller et innlegg fra å være privat til å bli offentlig. M.a.o. kan det være lurt å passe godt på hvilke taster en er borti og ikke…. Drittungesaken – eller hvordan en gymnasiast kan sette dagsorden viser hvor ille det kan gå om en er for kjapp i avtrekkeren.

Etikk er et annet sentralt område når det gjelder bruken av sosiale medier. Etikk har vært og er fortsatt i seg selv gjenstand for mang en diskusjon. I denne sammenhengen er etikk først og fremst knyttet til spørsmålet: Hva vil du og hva bør du avsløre? Det gjelder både hva du legger ut av informasjon om deg selv og hva du skriver om andre. Carpe diems innlegg Digital mobbing og «bruk hue» tar opp noen viktige problemer i dette feltet.

Jill Walker Rettberg var også inne på det faktum at ungdom i dag læres opp til at det er greit å være overvåket. Noen av spørsmålene som da melder seg i mitt hode er: Hva gjør en slik innstilling med hvordan en oppfører seg i verden? Har ungdom et klart skille mellom hvilke deler av livet det er greit blir overvåket og hvilke deler det ikke er greit? Eller lever de et liv mer eller mindre uten privatliv? Har de noe skille mellom det private og det intime? Hva går i så tilfelle dette skillet ut på? Hva er det negative ved at de synes det er greit å bli overvåket og hva er eventuelt det positive? Hvordan fungere en slik innstilling i forhold til konflikter o.l.?

Avslutningsvis skal jeg kort si litt om fenomenet ‘lurker’.
Jacob Nielsens artikkel Partisipation, Inequality: Encouraging More Users to Contribute har noen interessante tall på og betraktninger rundt dette (selv om de kanskje er litt vel gamle til å si noe sikkert om dagens situasjon).
At det fortsatt er mange ‘lurkers’ er rimelig å anta. Men er dette et stort problem, og i så tilfelle hvorfor? Spørsmålet er om en også ønsker lesere, ikke bare bidragsytere. I og med at vi snakker om «sosiale medier», så ligger det et element av og muligens også en forventning om gjensidighet her.
Vi kjenner godt til at i de fleste sosiale møter i den virkelige verden, er enkelte langt mer taleføre enn andre. Noen kaster seg inn i de fleste diskusjoner med stor iver og glød. Andre er langt mer tilbaketrukne og enkelte rett og slett ganske tause. Det kan være mange grunner til dette. Noen er ganske enkelt mer snakkesalige enn andre. Noen trenger litt tid for å tenke gjennom ting før de kan kaste seg ut i diskusjonen, osv..

I Norsk Riksmålsordbok defineres sosial slik: «som er anlagt for, skikket for liv i samfund, ell. i selskap med andre; selskapelig». Mine avsluttende spørsmål er: Hvilken form for sosialitet snakker vi om når den ikke innebærer kroppslige møter? Hvilken forskjell gjør det om kroppen er med på våre møter og ikke? Er det egentlig snakk om to fundamentalt forskjellig former for sosialitet? Den ene i en digital verden, den andre i den virkelige verden (om en kan bruke et slikt uttrykke) hvor hele kroppen er med.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Sosiale medier. Bokmerk permalenken.

Ett svar til Smådrypp fra DIKULT110-kurset

  1. Tilbaketråkk: Veien videre fra DIKULT110 | Disige blikk på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s