Når anonymiteten er eneste garanti for overlevelse

Vegard sitt innlegg Anonymitet og seriøsitet? ga inspirasjon til å skrive mer om dette, etter min mening, svært interessante temaet.
Jeg tror ganske så sikkert at seriøsitet ikke er mindre aktuelt for anonyme nettdebatanter enn for de som opptrer med fullt navn. Kristine Ask kommer bl.a. inn på behovet for anonymitet i forhold til fremtidige ansettelser i artikkelen Nettsamfunn er ikke «vill vest» som Vegard refererer til. Så lenge det ikke alltid er slik at en kan velge og vrake i jobbtilbud, så er slike betraktninger viktige. Dooce, som Jill Walker Rettberg, omtaler i boken Blogging (s. 9…), viser jo at det også er mulig å bli sparket fra en stilling på grunn av ting en skriver i bloggen sin. For Dooce var nok ikke det så ille, gitt at hun mislikte jobben sterkt og i etterkant faktisk har kunnet ha blogging som jobb 🙂 Til tross for egen suksess advarer hun folk mot å skrive negativt om sin arbeidsgiver i offentlige fora.

Fokuset mitt i dette innlegget er knyttet til ingressen i Kristine Asks Dagbladinnlegg: «I anonymitet ligger frihet og demokratisering. Så hvorfor gir vi så lett slipp på den når vi går på nettet? Hvorfor setter vi den opp som en kontrast til god debatt?»

Det er først og fremst ordene «frihet» og «demokratisering» som fanget min oppmerksomhet. Tankene mine gikk tilbake til  Rohan Jayasekera  innlegg om “New Media – Tools for Empowering Citizens?” på CMI (Chr. Michelsens Institute) 17. september i år. Da beveger vi oss samtidig fra Norge og over til ikke-demokratiske land. Kritikere av bestående regimer i disse landene står overfor helt andre problemer enn det vi gjør her til lands. Et blikk på siden Index on Censorship – Britain’s leading organisation promoting freedom of expression antyder litt om hvilke. Under slike forhold er anonymitet ofte et spørsmål om liv eller død.

Ledere for korrupte og/eller undertrykkende regimer er ikke særlig glad i Internett, nettopp fordi det er så vanskelig å kontrollere. Men det medfører at de også gjør alt de kan for å finne ut hvem som har skrevet hva i dette mediet. I slike sammenhenger hjelper det ikke så mye å bare lage seg et alias for å være anonym. For som Rohan Jayasekera var inne på i sitt innlegg, så er det så å si alltid mulig å finne ut hvem som er hvem på internettet. Å bruke ulike koder e.l. for å være anonym medfører ingen sikkerhet.

Samtidig er internett et fryktet sted for mange regjeringer, også for land som regnes som demokratiske. Bare tenk på bekymringene WikiLeaks har påført mange av våre vestlige regjerings- og militærfolk. Krigen mot informasjon har vist seg å være svært vanskelig å håndtere. Det kan nok være på både godt og vondt, men mest på godt tror jeg. En tro som henger sammen med min optimisme knyttet til den rausheten og viljen til å dele som preger deler av vår digitaliserte verden (og som jeg skriver mer om i innlegget Borgerlønn – en løsning for mange av vår tids kriser).

Langt på vei ser det ut til at myndigheter som ønsker å ha kontroll over nettet frykter at de ikke klarer dette, mens de som er avhengige av å være anonyme frykter for at deres identitet blir avslørt. Haystack er et prosjekt som ønsket å sikre iranske folk anonymitet når de ytrert seg kritisk mot rådende regime. Men som Jayasehera retorisk spurte i sitt innlegg på CMI: «But, is it safe?» Kan folk stole på Haystack og lignende organisasjoner i den grad at de kan sette sine liv på spill? Hva med de som har opprettet Haystack, var de til å stole på? Kan vi være sikre på at ikke folk fra det iranske regimet har klart å plassere inn dobbeltagenter blant kodeutviklerne? Det trengs tross alt en god del folk for å utvikle nye datasystemer. Dermed er også hele prosjektet i fare. Meldingen som møter oss når vi går inn på siden i dag er: «We have halted ongoing testing of Haystack in Iran pending a security review. If you have a copy of the test program, please refrain from using it». I tillegg til engelsk er meldingen også lagt ut på fransk og arabisk.

Jayasehera stilte også spørsmål ved hvordan dette fungerer i demokratiske land. Hans viktigste råd til enhver som publiserer i ulike sosiale medier: Husk at alle har like god tilgang til internett enten de kommer fra ytterste venstre eller fra ytterste høyre i det politske landskap. Hva vil f.eks. skje om det skulle oppstå en krise? Det er viktig å huske at publisert er publisert for alltid (det gjelder forøvrig også om ting publiseres i de ikke-digiatliserte mediene).

Objektivitet har ofte vært et krav innen journalistiske kretser. En kan ha mange og lange diskusjoner om hva det egentlig vil si å være objektiv i ulike sammenhenger. Men det som Jayasehera så som viktigere og også i de fleste tilfeller svært vanskelig, er verifisering av ulike påstander. Dette blir ikke enklere ved at man i med dagens teknologi faktisk har større muligheter for manipulasjon av f.eks. bilder enn noengang tidligere i historien.

Det er m.a.o. mange hensyn å ta og mye som står på spill for de som lever i en mindre trygg del av verden enn vi gjør.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Sosiale medier. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s