Tanker om offentlighets- vs privatsfæren, del 1

Jeg har lenge vært opptatt av forholdet mellom det offentlige og det private. Særlig interessant finner jeg hvordan endringer i samfunnet også medfører endringer i hva som tilhører de ulike områdene. Det var derfor med stor interesse jeg leste Jill W. Rettbergs artikkel «Blogs, Literacies and the Collapse of Private and Public«.

Det var da jeg leste Hannah Arendts bok The Human Condition (University Press, Chicago 1958) i første halvdel av 1990-tallet at dette ble et spennende felt i mitt evigvarende prosjekt om å best mulig forstå det å være menneske i verden. (Grunnen til at jeg ikke lenker opp til Wikipedias artikkel om boken , er at jeg er uenig i en del av det som står der – uten at jeg skal gå mer inn på det her.)

For Arendt er det særlig to trekk som kjennetegner ordet offentlig: «It means, first, that everything that appears in public can be seen and heard by everybody and has the widest possible publicity … Second, the term «public» signifies the world itself, in so far as it is common to all of us and distinguished from our privately owned place in it.» (The Human Condition, s. 50, 52)
Gitt en slik definisjon, kan alt som publiseres på nett uten adgangsbegrensning bli betraktet som offentlig. Internett med dets tilhørende herligheter (i det hele tatt hele vår digitaliserte verden) eksisterte ikke i 1958 når Arendt skrev The Human Condition (å forkorte tittelen til THC fant jeg litt skummelt i og med at det også er forkortelsen for Tetrahydrocannabinol …). Så hvorfor finner jeg så dette skillet interessant nå i vår tid?

I sine analyser av det å være menneske i verden, sporer Arendt skillet tilbake til antikkens Hellas. Privatsfæren var i den greske antikken knyttet til nødvendighet, til det å opprettholde livet (både individenes og slektens), noe som helt og holdent var utelukket fra offentlighetssfæren. Privatsfæren var også hierarkisk strukturert (dvs. fast organisert med markert rangordning og en øverste leder). Dette til forskjell fra offentlighetssfæren som var bygget på likhet, dvs. alles like rett til å uttrykke seg. 

Hvordan har så dette relevans for dagens debatt om skillet mellom offentlig og privat sfære, en debatt hvor mange ser ut til å se de sosiale medienes inntog som en oppheving av skillet?
For Arendt ble skillet mellom det offentlige og det private tilslørt lenge før den digitale verden ble en realitet. Et særlig uttrykk for skillets kollaps så hun i fremveksten av nasjonalstaten. «The distinction between a private and a public sphere of life corresponds to the household and the political realms, which have existed as distinct, separate entities at least since the rise of the ancient city-state; but the emergence of the social realm, which is neither private nor public, strictly speaking, is a relatively new phenomenon whose origin coincides with the emergence of the modern age and which found its political form in the nation-state.» (The Human Condition, s. 28)

I Arendts analyser kommer altså «det sosiale området» inn som noe nytt og noe som hverken tilhører det private eller det offentlige rom. Nettopp denne tilsløringen av to distinkte sfærer med to helt forskjellige funksjoner for det å være menneske i verden, er kilden til mye uklarhet og ikke minst til en undertrykking av det enkelte individs politiske frihet. For mens det sosiale, slik hun tnker dette, er et resultat av at alles felles behov søkes tilfredsstilt ved hjelp av en hierarkisering av menneskenes posisjoner og funksjoner, springer det politiske ut fra alles like mulighet til å gi uttrykk for sin unikhet.
Det at offentlighetssfæren i antikken bare var for menn som hadde borgerstatus og alle kvinner, slaver og utlendinger var utelukket fra å delta her, har ikke betydning for sfærens struktur. Det vil ikke være noe prinsipielt i veien for at også kvinner kan få adgang til en slik sfære, jfr utvidelsen av stemmeretten opp gjennom historien.

Det at Arendt kobler skillets kollaps til fremveksten av nasjonalstaten er også interessant når vi ser på hvordan begreper og tankemønstre fra familie- og slektsrelasjoner er blitt brukt for å fremstille et nasjonalt fellesskap. Benedict Andersons Imagined Communities: Reflections on the Origin and Spread of Nationalism er en av de mer anerkjente bøkene om dette temaet. Sett fra styresmaktene i en nasjonalstat sitt synspunkt, vil det å få innbyggerne til å føle lojalitet overfor en så abstrakt størrelse som en nasjonalstat være viktig for å sikre deres lojalitet. Det å metaforisk bruke uttrykk som tradisjonelt har vært knyttet til familien og dens samhold har da netopp vært en av strategiene for å få folk til å føle en slik tilhørighet til sin nasjon, og dermed også til nasjonalstaten. Fraværet av en slik lojalitet hos folket vanskeliggjør styresmaktenes oppgaver.
Dagens problemer i land som Irak og Afganistan kan, ihvertfall delvis, sees som forårsaket av at folket ikke føler noen lojalitet i forhold til nasjonalstaten. Det kan være at de først og fremst er knyttet til religion (skaper konflikter mellom folk fra ulike religioner eller fra ulike retninger innen en og samme religion), eller til en spesiell folkegruppe (f.eks. konflikten mellom hutuene og tutsiene i både Rwanda og Burundi), eller til andre størrelser eller fenomener.

Hva er så poenget mitt med å trekke inn Arendts tanker om forholdet mellom det offentlige og det private?
Fordi dette kan danne grunnlag for en alternativ analyse av tingenes tilstand i vår tid. Jeg tenker da i forhold til den analysen som Jill W. Rettberg gjør i den tidligere omtalte artikkelen «Blogs, Literacies and the Collapse of Private and Public» og som hun også omtaler i boken Blogging (denne gangen lenket opp til en blogg om boken som også lenker til flere andre blogger). Denne, og utfra en del referanser som Jill oppgir, og en god del andre analyser av skillet mellom privat- og offentlighetssfæren tar utgangspunkt i Jürgen Habermas‘s begrep om offentlighetssfæren slik denne fremstilles i The Structural Transformation of the Public Sphere: An Inquiry into a Category of Bourgeios Society
Mitt prosjekt her, er altså å foreslå en alternativ måte å analysere utviklingen av skillet mellom det offentlige og det private på. Dette blir selvsagt svært skisseaktig fremstilling. Jeg tror likevel den kan være tilstrekkelig til at en kan tenke noen andre tanker om sosiale mediers forhold til det offentlige rom. Jeg kommer nok til å skrive noen flere blogginnlegg om temaet og vil gjerne også ha kommentarer fra andre som er interessert i samme eller lignende problemstillinger.

Til slutt i dette innlegget skal jeg kort si noe om hvordan jeg ser på forholdet mellom språk og virkelighet. Mitt utgangspunkt er at det aldri vil være noen identitet mellom språk og virkelighet. De fleste av våre ord er tegn for noe. Vi prøver å si noe om noe. I kommunikasjon med andre vil det være om å gjøre å formidle min oppfatning av et eller annet fenomen til den andre. Til dette er ordene noen av våre beste redskaper. Men siden ordende aldri er identiske med det vi omtaler, hender det til tider at vi må uttrykke oss på forskjellige måter for å få formidlet det vi ønsker. Responsen fra de vi kommuniserer med vil gi oss en pekepinn om vi har lyktes eller ikke. Det er også stor forskjell på hvor klar betydningen av ulike ord er. Ord som omtaler konkrete ting som gulv, tak, stol osv. har langt klarere referanser enn f.eks. ord som demokrati, offentlighet eller sosiale medier. I mange tilfeller så bruker vi også ord helt greit, selv om vi vil få problemer med å gi en definisjon av ordet om vi blir spurt. Igjen kan «sosiale medier» være et godt eksempel, eller hva med et ord som kultur?

Reklamer
Publisert i Sosiale medier | 4 kommentarer

CMIs fredagsseminar relevant for DIKULT110-studenter

‘Rights, Democrazy and Development‘ er et av  CMIs (Chr. Michelsen Institute) fokusområder. Som ledd i instituttets fredagsseminarer skal Rohan Jayasekera ha et innlegg om «New Media – Tools for Empowering Citizens?» 17. september, kl 12:00 – 14:00 (begynner altså ikke 12:15 for alle oss som har «det akademiske kvarter» (hva gjelder forhold til tid) ganske vel integrert). Seminaret blir holdt ved Bergen Ressurssenter for Internasjonal Utvikling, Jekteviksbakken 31, så stedet skulle være kjent.

Fokus i dette innlegget vil være hvor vidt de nye mediene gjør det mulig for undertrykte å komme til orde på en måte som vil påvirke myndighetene i disse landene på en slik måte at undertrykkerne blir tvunget til, om ikke fullt og helt så ihvertfall i større grad, å respektere menneskerettighetene.

Rohan Jayasekera holder til i Toronto i Canada og jobber som konsulent innen temaet internettprodukter. Han var blant annet en av grunnleggerne av Sympatico, som er Canadas største internettservice og også landets mest populære nettportal. E-postadressen hans er da også 1@sympatico.ca.

Han har også en blogg med tittelen «Rohan Jayasekera’s thoughts on the evolving use of computers — and the resulting effects». Her finner vi bl.a. et interessant innlegg om hvordan Twitter faktisk kan virke til å sementere særgruppers holdninger. Innlegget har tittelen «140 characters to groupthink».

Jayasekera er også å finne på Twitter som RohanSJ.

Jeg tror at fredagens innlegg kan være interessant for flere av dere som følger DIKULT110 dette semesteret, så har dere tid og anledning, anbefaler en tur i Jekteviken.

Temaet for innlegget vil også ha relevans for debatten om endringer i skillet mellom privat og offentlig sfære. Jill omtaler skillet i boken «Blogging» (Jill Walker Rettberg, Blogging, Polity Press, 2008). Hun har også skrevet artikkelen «Blogs, Literacies and the Collapse og Private and Public».
Dette er en problemstilling som interesserer meg særlig mye og som jeg har jobbet en del med innen filosofifaget. Neste blogginnlegg (ihvertfall et av de kommende blogginnlegg) fra min side vil handle om hva som skjer med dette skillet i de sosiale mediers tid. Sentrale spørsmål vil være: Fører de ulike sosiale mediene til at dette skillet rett og slett kollapser i vår tid? Eller er det kanskje heller snakk om en forskyvning? Hva omfatter egentlig privatsfæren og hva omfatter offentlighetssfæren? Er disse to sfærene uttømmende for det å være menneske i verden eller trenger vi også andre begreper? Hva med intimsfæren? Vel spørsmålene er mange, men det blir altså tema for et (eller to eller tre…) av de neste blogginnleggene.

Publisert i Sosiale medier | Legg igjen en kommentar

Fiskeridirektoratets formidlingsbehov

Fiskeridirektoratet er kanskje ikke det de fleste av oss kjenner særlig godt til. Hvem visste f.eks. at det er Fiskeridirektoratet som har ansvar for bestemmelser knyttet til fritidsfiske her til lands? Vel – kanskje ikke det fulle og hele ansvar. Snakker vi om innlandsfiske, så er vi over i Direktoratet for naturforvaltnings ansvarsområde. Og snakker vi om fisk og sjødyrs spiselighet, så er vi over på Matilsynets domene.
Fiskeridirektoratets ansvarsområde omfatter blant annet sjøfiske, f.eks. at minstemålsbestemmelsene fra og med i år også gjelder for fritidsfiske. Og her kommer også direktoratets problem til syne. Hvordan nå ut med informasjon om nye bestemmelser knyttet til fritidsfiske i sjø?

Et kjapt Googlesøk på fritidsfiske gir oss Fiskeridirektoratet øverst på listen og med Minstemål – Fiskeridirektoratet som egen lenke knyttet til denne (som da bli nr. to på listen). Til denne kommer følgende tekst opp: «Fra 1. januar 2010 gjelder bestemmelsene om minstemål på saltvannsfisk også for fritids- og turistfisket.» For de som går inn på nett og sjekker om det er noen lover og regler knyttet til fritidsfiske, ser dette veldig bra ut. Lenke nr. tre går til en side om Fritidsfiske med ulike redskap. Regelverk, forklaringer og tips knyttet til nettstedet fiskeri.no. Direktoratet for naturforvaltnings side om fritidsfiske kommer opp som lenke nr. fire i rekken. Men hva med alle de som ikke tenker på lover og regler i det hele tatt før de tar seg en liten fisketur?

De fleste vet at store deler av innlandsfisket er regulert og at en må ha fiskekort for lovlig å kunne fiske i de fleste elver og innsjøer. Dette i seg selv vil nok lede mange til å finne ut av reglene før de begir seg ut på fisketur. Fritidsfiske til sjøs blir det noe annet med. Mange, kanskje de fleste, vet at det er begrensninger knyttet til hummerfiske. Mange vet nok også at det er en del restriksjoner knyttet til garnfiske. At det også er minstemålsbestemmelser knyttet til fiskeribåters fangst er nok heller ikke helt ukjent. Men at disse minstemålsbestemmelsene nå også gjelder for lille Morten som står på brygga med fiskestangen sin, det har nok gått mang en sjel hus forbi. Så hvordan i all verden skal Fiskeridirektoratet få denne informasjonen ut til folk flest?

Vi finner dem med egen side på Facebook. Der finner vi en del innlegg om ledige stillinger m.m. Litt ned på siden er der også en lenke til et innlegg i BT med tittelen Unngå å fiske ulovlig. Bakgrunnen for artikkelen var et tidligere oppslag i BT om en 17 åring som hadde fanget en kjempeål. Ålen var fanget i en torskeruse, et fangstredskap det ikke er lov å bruke på den tiden av året. Dette ble da også påpekt av en rekke BT-lesere. Fiskeridirektoratet ser ut til å ha grepet muligheten dette ga til å nå ut til folk om hva som faktisk er lov og ikke. I innlegget sitt har de samlet lenker til diverse regler, til folk som er blitt tatt for ulovligheter m.m.
Personlig tror jeg at dette er en god strategi. Direktoratet har vært på banen i forbindelse med en sak som har vakt interesse hos mange folk. De benytter anledningen til å informere om hva som faktisk er lovlig og ikke. I artikkelen lenkes det også opp til artikkelen Opplysning fremfor straff der direktoratet gir uttrykk for at de først og fremst er ute etter å informere om gjeldende regelverk, ikke å straffe folk for regelbrudd de ikke visste de begikk.
Det at de setter fokus på informasjon og ikke på straff tror jeg kan virke positivt. De har også god informasjon om hvorfor disse reglene er iverksatt: «Vårt mål er ikke å frata folk gleden ved å ferdes og drive matauk langs kysten. Derimot ønsker vi å få frem at vi alle har et felles ansvar for å bevare artsmangfoldet og livet i kystsonen, sier fiskeridirektør Liv Holmefjord.» (sitert fra direktoratets nettsider).
Det å ha et blikk på aktuelle saker i ulike medier og så være på plass når en ser en mulighet for å nå f.eks. fritidsfiskere, tror jeg kan være en god strategi. Det gjelder å få spredd budskapet til flest mulig, et budskap som de fleste ikke vil finne på å søke opp på egenhånd.

En annen mulig startegi kan være å bruke kontakter en allerede har på en best mulig måte. Dette kan knyttes til det som Jill Walker Rettberg tar opp om ‘Social Network Theory’ i boken «Blogging» (s. 59…). Mark Granovetters tanker om The Strenght of Weak Ties (American Journal of Sociology, Vol. 78, Issue 6, May 1973, pp. 1360-1380) finner jeg særlig relevant i denne sammenhengen. Det gjelder i stor grad å informere flest mulig som en har et litt perifert forhold til, slik at disse igjen kan informere sine kontakter. Overført til fiskeridirektoratet, kan de f.eks. gå aktivt inn for å få informasjonen ut til alle båtforeninger i landet. Båtavisa har bl.a. en oversikt over en rekke båtforeninger i Norge. De oppfrodrer også sine lesere om å tipse dem om båtforeninger som ikke er med på listen ennå. Sportsbutikker, og særlig da de som har spesialisert seg på utstyr til fritidsfiske, kan det også være aktulet å etablere et samarbeid med. Brosjyrene Informasjonsmateriell til turistfiskere  kan f.eks. distribueres til alle campingplasser som ligger ved sjøen. De som jobber ved Fiskeridirektoratet kan sikkert finne flere aktuelle kontakter.

Skoler vil være en annen arena det kan være greit å få innpass på om mulig. Da vil de kunne nå svært mange og de fleste barna vil nok også sørge for å videreformidle informasjonen til foreldre om det er aktuelt å dra på fisketur.

Hva så med bruk av sosiale medier? Facebookside har de allerede opprettet. Denne kan nok være nyttig etter hvert som folk blir klar over at Fiskeridirektoratet faktisk eksisterer og at de også har ansvar for områder som berører mange av oss. Personlig tror jeg at hjemmesiden deres bør være den viktigste siden. Her bør folk kunne forvente å finne oppdatert informasjon om lover og regler og andre ting som inngår i direktoratets ansvarsområder. Nyheter bør også legges ut som lenker på Facebook. Kanskje hadde det vært lurt å bruke Twitter også som informasjonskanal. Folk bør kunne abonnere på nyheter på en enkel måte, f.eks. gjennom Google leser. I og med at den tjenesten ser ut til å være innebygget i de fleste nettlesere i dag, er det problemet enkelt løst. I og med at de ofte har bruk for å nå ut til mange i løpet av kort tid, er det lurt å oppfordre folk til på en eller annen måte å følge med på nettsidene deres. 
De har forøvrig allerede opprettet et SMS-abonnement for de som ønsker melding om frister m.m. Jeg fant ikke noe om dette på nettsidene (i hvert fall ikke ved en kjapp titt), så dette er en tjeneste som de kanskje kunne ha gjort mer kjent.

Wikipedia kan også være et aktuelt sted. Så langt er det ikke lagt inn noe om fritidsfiske der (i skrivende stund). Sportsfiske står det imidlertid ganske mye om og der burde nok også Fiskeridirektoratet legge inn en lenke til sine hjemmesider. Kanskje kunne de også vurdert å opprette en post om fritidsfiske. Fiske finner en også noe om, bl.a. en del lenker til sider som er mer spesifikke om type fiske (f.eks. fluefiske og otring). På alle disse sidene kunne Fiskeridirektoratet lagt inn lenke til sine hjemmesider. Det ville krevd lite arbeid og heller ikke noe vedlikehold (kanskje bortsett fra med jevne mellomrom å se innom og sjekke at lenkene fortsatt er der).

Når vi diskuterte mulige strategier i gruppen, ble jeg svært overrasket over at NRK tidvis krever å få betalt for å formidling av viktige meldinger. Det kan være om rømt laks, truede arter o.l. Trodde at de hadde en viss plikt til å formidle slike ting siden de er finansiert gjennom lisenssystem.

I gruppen var vi også inne på det å lage et interaktivt spill som får folk til å huske bl.a. regler om lovlige fiskestørrelser. Her kan de f.eks. kontakte noen som kan lag spill for Facebook, IPhone og ulike duppedingser som er knyttet til operativsystemet Android. Her bør en nok gjøre en grundig vurdering av kostnader i forhold til hvor mange en kan forvente vil bruke spillet. Det igjen er jo mest av alt avhengig om spillet i seg selv fenger.

Alt i alt ikke så helt enkelt å finne strategier for å nå ut med informasjon i dagens informasjonssamfunn. Når alle vil informere om alt og helst i alle kanaler på en gang, så er det ikke lett å nå gjennom med noe som helst. Dog, en blanding av å bruke ulike sosiale medier, nettverkskontakter (særlig de en regner med har mange kontakter en selv ikke har), være årvåken for muligheter i mediene (som relevante nyhetssaker om interesserer mange) tror jeg kan fungere selv i dagens informasjonsflom.

Publisert i Sosiale medier | Legg igjen en kommentar

NSB i sosiale medier

I tilknytning til at jeg har kastet meg på kurset DIKULT110 Kommunikasjon i sosiale medier, er en av oppgavene å sjekke hvordan en organisasjon e.l. fremstår i sosiale medier.  Vi jobbet i grupper på fire og valget i vår gruppe falt på NSB. Hva kan en så si om NSBs fremtoning på Twitter, blogg, Google-søk og Kvasir-søk?

Google-søk
Å søke på NSB i Google gir, som de fleste nok aner, en haug med treff. Øverst er imidlertid hjemmesiden nsb.no. Starter en med Google-søket, finne en lenker til de ulike sosiale mediene som NSB er aktiv på. Dette kan være særdeles nyttig og Google-søk er rimelig god på å plassere de mest relevante nettsidene øverst (selv om dette ikke alltid er tilfelle).  Er en ute etter noe spesielt knyttet til NSB, kan et mer spesifisert søk være på sin plass. NSB+Bergensbanen fører f.eks. til at Bergenbanen kommer som tittel på andre treffet og lenken fører til «Fjordtours» på sidene «www.norgeietnotteskall.no«.

Kvasir -søk
Her får en et mer oppdelt søk som skiller mellom Firmasøk, Nettsøk, Bildesøk, Store Norske leksikon, Nyheter, Sosiale medier (kan velge underkategorier som mikroblogger, blogger, etc.) og Kart. Hvor det er best å søke, kommer nok an på hva en er ute etter. Personlig er jeg en tilhenger av Google-søk i de fleste tilfellene:) Kan nok være at jeg gjennom DIKULT110 kommer på andre/bedre tanker, men det vil nå tiden vise.

For både Google- og Kvasir-søk, er det ikke så mye NSB kan gjøre for å påvirke hva som kommer opp (tror jeg). Det viktigste for dem i denne sammenhengen, er at kundene kjapt finner frem til rutetider og billettkjøp, noe de også gjør nærmest uansett hvor de søker frem NSB på nettet.

Twitter, Facebook, Flickr
Fra hjemmesiden, har NSB lenket opp sosiale medier som de er aktive på. Twitter, Facebook , YouTube og Flickr er alle tjenester som selskapet bruker.
Kundeservice for å svare på ymse klager og lignende blir mer og mer nødvendig for mange selskap og organisasjoner. Det virker også som NSB er ganske kjappe på å svar på innlegg, noe som tyder på at de har ansatte på kundeserviceavdelingen som jobber særlig mot sosiale medier. Interessant nok å se hvilke nye stillingskategorier som vil vokse frem i kjølvannet av den digitale verdenens utvikling.

NSB i bloggverdenen
Et søk i Google-Bloggsøk, viser at en god del mennesker omtaler NSB i sine blogger. Øverst på søkesiden kommer det opp lenker til «relaterte blogger».  «Norge med tog» er en av disse og den ser ut til å være drevet at NSB. Litt usikker på om de burde hatt med NSB i tittelen for å forbedre tilgjengeligheten for de som er ute etter nytt fra NSB (som riktignok har monopol på togdrift i Norge…).
NSB-logg som også er listet under «relaterte blogger» er en privat blogg som handler om Hildes erfaringer med NSB. Hun tilhører nok pendlerne som daglig er avhengig av NSBs tog. Det kan nok gi mye stoff å blogge om 🙂
Drammensbanen er en annen relatert blogg. Denne er skrevet av tre pendlere på Drammensbanen. De skriver om hva de opplever, særlig når det oppstår forsinkelser og andre hindringer. Kanskje ikke verdens beste reklame for NSB, eller? På den annen side, så vil nok folk som blir godt informert om hvordan ting ligger an være mindre sure enn de som ikke aner noe. NSB bør nok derfor ha gode rutiner for å informere pendlere m.m. om tingenes tilstand, også når den er ganske så begredelig. Ser forøvrig at NSB har en tjeneste som heter «Trafikkinformasjon» på hjemmesiden sin og der kan folk sjekke om tog er i rute m.m.

Konklusjonen må være at NSB er på sosiale medier enten de vil eller ikke. Å være aktivt inne vil nok her være en bedre strategi enn å bare la andre skrive om seg. Det er noe menneskelig over det å lufte frustrasjoner for omverdenen. Det gjelder å få det ut av systemet og det å dele det med andre, kan være en god strategi. Fornøyde kunder er ofte ikke like medelsomme. Er en fornøyd med tingenes tilstand, ja så har en gjerne ikke behov for å lufte noe som helst.

Publisert i Sosiale medier | Legg igjen en kommentar